En overtenkers selvrealisering

«Ja, tjuesju, tror du at du overlever?», spør Andrea. «Sjøl om jeg faktisk døde, blir jeg ikke en del av tjuesjuklubben. Jeg har ikke levd et rock `n` roll-liv», svarer Eva. Hun bor i Trondheim og er misfornøyd med stort sett alt i livet slik det ser ut nå. Venninnene feirer 27-års dagen hennes. Senere legger Eva en slagplan for livet. Hun ønsker å bli borte, ikke dø og begynne på nytt. 

Evas forsøk på å bli borte, ender opp med å bli premisset for boken. For hva vil det egentlig si å bli borte? For Eva handler det ikke bare om å forsvinne fra andre, men også fra seg selv. Det virker som om hun ønsker å oppnå et slags tabula rasa i sitt eget liv. Hun tar drastiske, destruktive grep for å få dette til. Flytter fra Trondheim til Oslo og vandrer rundt i den ukjente byen. Her vier hun dagene sine til å prøve å ikke tenke, men heller observere omverdenen. Hun ønsker å smelte inn i kullissene, som en sliten stamgjest på bar, eller en =Oslo-selger.

Trøndersk tragikomedie

Sigrid Strømmen har gitt hovedpersonen Eva en påståelig og underholdende fortellerstemme. Og forfatteren har tatt på seg en vanskelig oppgave med å skrive fram en karakter i Evas sinnstilstand. Det er ikke alltid kaoset i hodet vårt kan bringes fram gjennom språket. Likevel får hun det ofte til. Både tematisk og personlighetsmessig minner Eva om en slags trøndersk Ottessa Moshfegh-karakter. Ikke bare er fortellerstemmen likedan frekk, destruktiv, usikker og morsom. Den har også et ønske om å starte fra scratch gjennom å forsvinne.

Boka er krydret med underholdende elementer, som da Eva oppdager Rodeløkka og stusser over alle «løkkene» som finnes i Oslo. Eller når hun drar på date fordi «I mitt etter hvert mangeårige sølibat hadde jeg aldri slutta å kjenne dragninga mot det såkalt mannlige». Boka har gode, gjenkjennelige beskrivelser av hvordan det er å være et selvbevisst menneske, som da hun sitter alene på bar og finner fram notatboka si. Først legger hun den ned vinkelrett i forhold til bordet, for så å skrå på den, i frykt for at den skal se ut som en selvbevisst kulisse. Karakterens underholdende og tidvis gjenkjennbare skråblikk gjør at boka stort sett flyter godt.

Fortellerens tanketåke

Av og til har jeg inntrykk av at historien ikke helt vet hvor den skal. Hvordan Eva egentlig planlegger å bli borte og å begynne på nytt, slik tittelen beskriver, etableres aldri ordentlig i fortellingen. De fremtrer heller gjennom sporatiske tanker og observasjoner underveis. Det kan virke som om Eva ikke vet hvordan hun skal fikse sitt eget liv. På én måte er dette karakterbyggende. For Eva er en karakter dypt inne i sine egne tanker. Hun kommer titt og ofte med halvfilosofiske erindringer som drar leseren ut av den ellers fine flyten. Tankene er tidvis uforståelige for andre. Det er noe hun selv poengterer i teksten, etter en telefonsamtale med venninnen Andrea. Hun sier ting som: «For det eneste jeg hadde vært, var oppslukt av et øyeblikk, et synkehull jeg hadde mista meg i, som nå var asfaltert igjen». Og: «Det var en tilstand jeg hadde lett for å dras eller falle i, hvorfra jeg interagerte med verden som et brukket bein, frakopla resten av skjelettet, men likevel hengende laust fast takket være huden og noen scener». Selv om de mange språklige bildene er pene og rytmiske, ender jeg ofte opp med å bli hengende over dem for å prøve å forstå hva fortelleren egentlig prøver å si. Men dette trenger ikke å være bare negativt. Tankene gjør boka noe tyngre. Man kan få følelsen av å drukne litt i Evas tanker. Samtidig gir de boka et personlig særpreg og en fin, egen rytme.  

Bli borte. Ikke dø. Begynn på nytt. er en bok om den overtenkende, for de overtenkende. Dersom leseren er villig til å gi seg hen til den forstyrrede fortellerens erindringsfulle og dystre livsprosjekt, kan dette bli en givende leseropplevelse.