Veien til verdensfred er brolagt med fargekodede notater og frivillige verv

Perfekt midtskill, håret i en lav knute, naturlig sminke – kanskje en litt artig eyelinerstrek i øyekroken, og et smil som får deg til å føle deg gretten, gammel og alt annet enn feminin. Romslig vegansk skinnveske, og nyeste macbook air under armen, thriftede lavtlivs jeans med en lys wash.

«Blir denne forelesningen tatt opp?» spør hun mens hun transkriberer forelesningen – selv årstallet finanskrisen inntraff og Parisavtalen ble inngått. Målt i INTER-jentas selvdisiplin blir enhver student en likegyldig pappagutt fra BI. INTER-jenta jobber som om verdensfreden beror på det. Hun er først på lesesalen, åtte sharp, til nøds ni om hun har trent først. Hun har bokstativ, markeringstusjer og penner i alle regnbuens farger, skrivebøker fra Hay, og leser alltid _alt_ pensum. Hun booker rom til kollokvie – grupperom med tavle på GS, så klart – men hun deler ikke notatene sine, «for dere skal vel også lese alt, eller?». 

Men spør ikke INTER-jenta hva hun skal stemme ved neste stortingsvalg, hvorfor hun er for akademisk boikott av Israel, men drikker pepsi max, eller hvorfor alle de hvite t-skjortene hennes er fast fashion fra Zalando. Sosial endring skjer tross alt ikke på individnivå, men på systemnivå, am I right? 

Hun drar på utveksling til Paris eller København, og «bare elsker byen». Men flytte til utlandet skal hun ikke – hun har tross alt kjæreste i Oslo. Da blir det fort jussen, OLA-masteren, eller PECOS som venter henne – og hun kan ikke tro at hun kommer inn, til tross for at hun har tilnærmet A-snitt, relevant deltidsjobb, verv i Spire og er leder av Programutvalget. 

Mest sannsynlig er hun ikke på festen du er på. Skulle du likevel møte på henne vil du ta med deg fire ting: 1) Genseren hun har på har navn etter en skandinavisk hovedstad og hun sender deg gjerne oppskrift. 2) For to år siden klatret hun, men nå har hun begynt å løpe isteden. 3) Hun har erstattet smoothiebowl med kjøleskapsgrøt, men insisterer på at det er fordi hun liker det bedre enn brødskiver. 4) Hun er kanskje ikke vegetarianer, men prøver å spise mindre kjøtt. 

På tredje schous lite vil hun kanskje innrømme at den store drømmen er en jobb i FN. Plan B: diplomat. Sist semester var hun UD-praktikant. Nå dater hun en YATA-fyr fra Hinge og har en enkel men informativ Linked-in-profil som oppsummerer vervene hun har hatt siden VG1. Da var hun elevrådsleder og gikk realfagsfordypning fordi planen var medisin. Inntil hun skjønte at hun elsker alt som er internasjonalt. «Har du hørt om det stedet på Grønland som selger zaatar?».

I morgen leverer hun bacheloroppgave hvor hun sammenligner urfolks rettigheter i møte med multinasjonale selskaper i Chile og Argentina. Lite vet hun at hun vil ende som byråkrat med en startlønn på 400.000 i et direktorat hun over hodet ikke interesserer seg for mens verden egentlig bare har passert utenfor lesesalen.

I høst vil NHH-jenta som spiller kanonball og ikke visste hva kapitalisme var før fylte 21 år, få jobben i Klima- og miljødepartementet istedenfor henne. Lav lønnsvekst, konfliktsyke mellomledere og repetitive arbeidsoppgaver venter henne i offentlig forvaltning. Men hysj. Ikke la henne miste motet nå rett før metodeeksamen.