Blinderns tidsvitne forteller

– Det tar en god stund før de blir like flotte som de trærne vi hadde.

Universitas møter professor Raino Malnes under kirsebærtrærne utenfor det samfunnsvitenskapelige fakultetet på UiO.

I 1974 var forgjengerne til dagens kirsebærtrær nyplanta, og Raino Malnes hadde akkurat ankommet Blindern som student. På 90-tallet begynte trærne å bli store og Malnes ble professor ved det statsvitenskapelige instituttet. 

Vendepunktet kom i 2017 da kirsebærtrærne ble kuttet ned, noe som vekket sterke reaksjoner hos Malnes. Det genererte hele tre artikler i Universitas: 

– Dette er hærverk for faen, ropte Malnes til en av arbeiderne som kuttet ned trærne.

Siden den gang har nye kirsebærtrær vokst opp utenfor SV-fakultetet, og i 2025 har Malnes nådd pensjonsalderen.

På alle disse årene har Malnes studert, observert, undervist i politisk filosofi, og med tiden blitt en slags legende etter 51 års tjeneste på det statsvitenskapelige instituttet på UiO. Mye har skjedd siden '74, så det var på tide å ta en ordentlig prat.

Forelesninger som tok av

– Man kunne lære så kolossalt mye om alt mellom himmel og jord. Det var det som var spennende, forteller Malnes om sin egen studietid på Blindern.

Han fant raskt ut at filosofien var den retningen han ville ta.

– Det var enkelte forelesninger og seminarer som jeg aldri kommer til å glemme, som gjorde at man ble løftet litt høyt over bakken. 

Han ramser opp flere forelesere som har fått ham på et høyere intellektuelt, kanskje sjelelig, nivå, som Jon Elsters forelesninger om Descartes, Leibnitz og Malebranche, eller når professor Gudmund Hernes snakket om makt. 

– Det var forelesninger og seminarer som virkelig tok av, forteller Malnes med stort engasjement.

– Føler du at du har holdt noen sånne forelesninger selv?

– Nei, det vil jeg absolutt ikke ha noen som helst forhåpning om.

Observertøren Malnes

– Det var stor politisk aktivitet. Veggaviser overalt, ansamlinger av folk som diskuterte så fillene føk, det foregikk noe fra morgen til langt utpå kvelden. Engasjementet var til dels voldsomt. 

Slik beskriver Malnes livet på Blindern på 70-tallet.

– I den perioden var det ml-erne som dominerte Øvre Blindern, forteller han videre.

Ml-erne står for marxist-leninistene og var navnet på tilhengerne til Arbeidernes Kommunistparti som ble stiftet i 1973 og nedlagt i 2007. 

– I noen grad hadde det karakter av religiøs henførelse, samt en del dogmatisme og intoleranse. Men det hadde også et oppriktig alvor over seg.

– Var du en del av denne bevegelsen?

– Nei, jeg var ikke politisk aktiv i det hele tatt, men jeg hadde stor glede av å observere den politiske virksomheten, svarer han til noen studenters kanskje store overraskelse. 

Malnes kan fortelle om lite spredning på det politiske spekteret:

– Den gangen var det ikke noe særlig til høyre for SV å finne på Øvre Blindern. Det var en håndfull AUF-ere som kunne få plass rundt et bord i kantina og noen konservative studenter. I dag er aktiviteten mye mer jevnt fordelt. 

– Hva synes du om det?

– Det er vel bra det, selv om jeg kan være fryktelig uenig med en del politikere på høyresiden. Også på venstresiden altså. Men det bør være stor spennvidde i politikken.

Postmodernismen: en dyster tid

Universitas får bli med opp i sjette etasje på kontoret til Malnes, der vi får vite at det ikke bare har vært solskinnsdager på Blindern.

– Mitt verste minne er fra en periode i 90-årene da den akademiske postmodernismen slo inn på Blindern. Det var en trist og mørk tid.

Malnes beskriver dette tankegodset som en kombinasjon av ren irrasjonalisme og oppstyltede selvfølgeligheter, bygd på tanken om at det som er sant, er lik det som går for å være sant.

– Det som nå er blitt politisk merkevare for Trump, var den gangen hot stuff en kort periode, sier Malnes.

– Hva gjorde du da?

– Jeg kjempet imot det jeg kunne, og ble ganske upopulær.

Han forteller at det var flest studenter som lot seg rive med, ikke så mange av kollegaene. 

– Nå er sikkert mesteparten av tankegodset drevet på retur siden vi har fått Trump som er postmodernist par excelance. Det har nok skremt vettet av de fleste. 

Fra håndskrevne lysark til Word-dokument

Det er mange som ser opp til Malnes. Universitas har fått høre av flere kilder at han kunne trollbinde publikum i sine forelesninger, med håndskrevne lysark der han lagde magiske kruseduller og notater, som ga studentene følelsen av å være med på noe helt unikt.

Malnes selv har likt foreleserrollen veldig godt.

– Det å presentere litt abstrakt filosofisk stoff på en begripelig måte, har vært veldig spennende, forteller Malnes og legger til:

– Ingenting er så stort som å synes at en forelesning sitter der den skal. Ingenting er så ille som å synes at den ikke gjør det.

De siste årene har han byttet over til Word fra overheadprojektor.

– Det ble sagt at de var så stygge, ikke tok seg ut i auditoriet og at det skulle være mer stil. Så de fjernet dem, sier Malnes om overgangen. 

– Føler du at du har måttet endre måten du har forelest på?

– Nei, jeg har ikke det. Selv om de har tatt fra meg overheadprojektoren, og i stor grad også tavlene, så har det vært mildt press som jeg har stått imot. Jeg klager ikke.

Når det kommer til undervisningens fremtid, stiller Malnes seg kritisk til påvirkning fra KI.

– En dystopi for meg må være en tekst som er skrevet av kunstig intelligens uten liv. Det er forferdelige greier, sier Malnes. 

Han kan fortelle at han aldri har brukt ChatGPT, og vet godt hvor langt han er villig til å gå sammen med KI: 

– Jeg har en sånn funksjon på PC-en min som setter krøller under ordene hvis jeg har skrevet feil. Det synes jeg er greit.

Kirsebærtrærne

Tilbake på plassen utenfor SV-fakultetet står et siste tema opp for diskusjon, nemlig kirsebærtrærne. Malnes innrømmer at hans reaksjon tilbake i 2017 kanskje var litt for hard. Men han angrer likevel ikke. 

– Parkavdelingen sa at de ikke hadde optimal vekst, noe som er et dårlig argument for å kutte trær, sier Malnes og får sneket inn litt livsfilosofi:

– Jakten på det fullkomne, enten det gjelder trær eller noe annet, fører ikke noe godt med seg.

Han anerkjenner betydningen av fagfolk, men er selv klar på hva som bør være kriteriet for å kutte et tre:

– Det må være at det kan ramle i hodet på noen, og det var ingen tvil om at disse trærne ikke skulle gjøre det.

Møtet med Malnes går mot slutten. Men det blir nok ikke det siste vi ser av ham. Selv når Raino Malnes trer inn i pensjonsalderen viser det seg at det ikke er så lett å få han bort fra Blindern. Til høsten skal han fortsette med undervisningen og videre skal han få en arbeidsplass på et rom for emeriti, pensjonerte professorer. 

– Jeg er ikke ferdig før jeg blir nødt til å legge ned virksomheten, så jeg har tenkt å være her så lenge det er liv igjen i meg.