Opplyst studentsatire

Før generalprøven til UKA revyen starter, velter noen et bord og roper ut: «Flaks Universitas ikke er her nå!».

Men der tok de kraftig feil.

Universitas har sendt sin mest revykritiske anmelder, som gjemmer seg blant publikum bakerst i et hjørne på Blindern studenthjem. Det er her man frem til 12. februar kan oppleve den frivillige studentfestivalen UKA, hvor revyen «Opplyst og nedstemt» settes opp.

Revyen får sitt navn fra en karikatur av Ola Borten Moe, som kommer over høyttaleren som studentenes Gud og forklarer at man ikke kan være for glade under strømkrisa. Og med det starter en musikalsk helaften.

Enkelte sangnummer er så gode at de brenner seg fast i hjernen. Som når ei jente synger en duett med vibratoren sin, en politiker synger om hvor høyt lønnstrinnet hennes er på, eller når de stakkars fadderbarna blir seksuelt trakassert i Fadderullan.

Ekstra imponerende er samspillet med det helt fantastisk flinke bandet. Musikken og sangteksten må aldri konkurrere om oppmerksomheten din, som er nokså unikt for revy å være.

Skuespillerne er jevnt over gode, men det er én stjerne som skiller seg ut.

Silje Jensen lyser opp enhver sketsj hun er i, og skinner sterkere enn de andre i fellesnumrene. Hun stråler som en politiker flere lønnstrinn over oss, og når hun dukker opp i brudekjole, blir du overbevist om at det faktisk er bryllupstalen sin hun holder.

I de sketsjene hvor det kanskje mangler en punchline, drar hun manuset opp med perfekt timing på ansiktsuttrykk og stemmebruk. Hver gang Jensen kommer på scenen, er publikum i trygge hender.

Dessverre faller flere sketsjer litt flatt. Noen starter morsomt, men mangler punchline. Når demoner i helvete spiller Dungeons and Dragons, er det et veldig godt utgangspunkt, men etter hvert sitter man og venter på en punchline som aldri kommer.

Dette problemet har også noen av sangnumre som bygger på en vits som gjentas om og om igjen i altfor mange vers. I andre sketsjer kan det være litt vanskelig å forstå hva konseptet er.

Det føles litt merkelig når en sketsj starter med en fransk kunstner, beveger seg inn i referanse-humor til Løvenes konge, og avsluttes med en helt middels bæsjevits. Revyen er på sitt beste når de introduserer et samfunnskritisk perspektiv, men dessverre slutter dette ganske tidlig.

Når en helt perfekt Trond Giske-etterligning dukker opp, forventer man kritikk av makta, men Giske går fort av scenen og erstattes med en skuffende Harry Potter-vits. Men revyfans trenger ikke frykte at «Opplyst og nedstemt» har noen problemer som andre revyer ikke har.

At noen sketsjer er bedre enn andre, er tross alt en etablert del av revysjangeren. Og skuespillerne har med seg publikum fra start til slutt. Å dele ut en kondom, eller heie når noen skal chugge en øl, skaper en fellesskapsfølelse med de som står på scenen.

Publikum er også med på allsang selv etter at skuespillerne har gått av scenen. Når kjenningsmelodien til en velkjent sketsj kommer for tredje gang, jubles og klappes det høyt fra salen i forventning.

«Opplyst og nedstemt» har klart å gjøre noe svært få revyer klarer: Du trenger ikke være med i interngruppa for å kunne le.