Leve lavkulturen!
«Både SV-studenter og Mat.Nat-studenter satt på ulike spiserier med rare bøker uten bilder på forsida», skriver Johannes Nyborg.
Jeg møtte dem i det jeg tok mine første steg inn i akademia.
Utafor nabobyggene sto de tett i tett med hver sin sigg i kjeften og ei gammel slitt bok i hånda. Vokterne av litteraturen og den høykulturelle elite på campus. Jeg snakker selvfølgelig om HF-folket. Jeg ble umiddelbart slått av ærefrykt, før den simplere frykt tok over.
Jeg så sjøl med mine egne øyne hvordan de påvirka resten av Blindern folket også. Både SV-studenter og Mat.Nat-studenter satt på ulike spiserier med rare bøker uten bilder på forsida.
Det tok ikke lang tid som student før jeg tok en fryktelig beslutning: for å kunne kalle meg skikkelig Blindern-gutt måtte også jeg bli høykulturell. Jeg ville passe inn og bli som alle de andre.
Starten var brutal, og jeg gikk inn på alle biblioteker jeg passerte i håp om å finne noen sære bøker. Teaterkort ble anskaffet, og jeg begynte å lete etter billige operabilletter. Før ei melding (heldigvis) tikka inn.
«Blir du med å se match i kveld?»
Her var det ikke snakk om en opera ved navn Match, ei heller en sosialrealistisk russisk film fra sovjet-tida. Det var snakk om fotball, ikke fotball på stadion, men fotball på TV. Engelsk Premier League strømmet fra ei nettside som sporadisk meddelte at det fantes single kvinner i området mitt.
Matchen ble ikke akkompagnert med utenlandsk vin og fin mat, nei, på bordet sto kun billig øl, saltstenger og slapp frossenpizza. Jeg forsto hvilken verden jeg egentlig tilhørte.
For det lavkulturelle er deilig, og ja, jeg mener deilig. Sport på TV, teite komedier på Netflix, P3-meninger og poesi av Trygve Skaug. Det må da værra lov å digge det også. Jeg klarer kanskje ikke ha en meningsfull samtale om litterære krefter på slutten av det 18. århundre, men jeg nyter mye heller Brexit-fotball og langrennsgull til Norge.
Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å gå til angrep på HF-folket. Jeg vet at de kan knuse meg med sine velformulerte ord og store jakker. Jeg vil bare foreslå tanken om at en kultur kanskje ikke er bedre enn en annen.
Så kan jeg kanskje bare navnet på to russiske forfattere. En og en halv for å være presis. I alle fall en, tror jeg. Men jeg er søren meg kulturell!