Spørsmål uten svar 

Sjelesorg sier – i kjent Haugerudsk stil – ingenting rett ut. Filmskaper og forfatter Dag Johan Haugeruds femte roman kommer i hælene på Haugeruds siste, ambisiøse prosjekt: En trilogi av frittstående filmer, Sex, Drømmer, og Kjærlighet, som alle hadde premiere i 2024. I en tid der filmer anklages for å lide av overtydelighet og «literalisme», er trilogien et eksempel på det Haugerud gjør best: Å motstå trangen til å gi klare svar, og heller omfavne det diffuse, tvetydige og ulogiske som eksisterer i oss og våre relasjoner til hverandre. 

Sjelesorg kan leses som en fortsettelse av det arbeidet. Historiens jeg-forteller, Thomas, jobber som diakon i Paulus kirke, på tross av at han ikke er kristen. Det at han tar del i kirken som ikke-troende blir ofte møtt med skepsis av de rundt ham – noen ganger også av ham selv. Vi følger ham i arbeidet han gjør i kirken: babysang, korøvelser, sjelesorg og samtaler. 

Nettopp samtalene, både i og utenfor kirken, fungerer som bokas rammeverk. Gjennom lange dialogpartier, med innskudd av monologer, blir vi introdusert til menneskene i Thomas sitt liv og deres tanker rundt det meste: Skeiv identitet, tro, sex, moralske overtak, Bruce Springsteen og Abba. Samtalene er realistiske i at karakterene gjentar seg selv, er usikre på hva de mener, snakker i sirkler og over hodet på hverandre. Likevel oppleves de ikke som retningsløse. Haugeruds dialoger i Sjelesorg – i likhet med i filmene hans – er forfriskende i måten de tillater folk å utfordre hverandre og snakke fritt, ofte tilsynelatende uten frykt for å bli dømt eller misforstått. På tross av at romanen ikke har et plot i klassisk forstand, gjør det at man likevel kjenner at man er på vei et sted. Romanens fremdrift ligger i hvordan man lar seg introdusere til nye perspektiver og tematikk, i takt med karakterene. 

Flertallet av samtalene i boka er mellom diakonen Thomas og Lars – en mann Thomas møter gjennom en venn og, etter en ikke-perfekt date, gradvis utvikler et vennskap med. Thomas er interessert i ham, kanskje også forelsket, men bestemmer seg raskt for at det ikke kan bli noe mellom dem. Thomas filosofi er enkel: Når samtalene man har med noen grenser til sjelesorg – det å ta omsorg for en persons sjelelige vel – forsvinner sjansen for at noe seksuelt eller romantisk kan skje. Rollene som partner og diakon lar seg ikke forene. 

Eller er det egentlig diakonrollen det handler om? Gjennom relasjonen til Lars blir vi introdusert til Thomas egne motstridelser. Selv om arbeidet som diakon innebærer å søke nærhet til andre mennesker, ønsker Thomas likevel å unngå det ustyrlige og sårbare som en slik nærhet ofte innebærer. Ønsket om å holde sjelesorgen ute av private relasjoner er uttrykk for denne frykten. Men hva er et partnerskap, om ikke det å ha omsorg for hverandres sjel, uansett hvor krevende det måtte være? Thomas lengter likevel etter tilhørighet og fellesskap. Et ønske som forsterkes av at de ikke har den heteronormative fantasien om en kjernefamilie å falle tilbake på. Thomas og de andre skeive karakterene i romanen er nødt til å finne tilhørighet andre steder. 

Sjelesorg er en langsom roman, og hadde jeg vært i det utålmodige hjørnet kan jeg se for meg at jeg på noen steder – for eksempel midt i en sprikende samtale – kunne lagt den fra meg. Det tar litt lesning før de mange samtalene og relasjonene karakterer imellom begynner å føles som de henger sammen i en større helhet, og man blir klar over hvordan de utvikler og forandrer hverandre. Men om man gir boka tiden den krever, er det ekte gleder å finne i den sakte utbrettingen av en relasjon og et liv. «Kunne jeg være et medmenneske? Og hva er det?» spør Thomas seg på et tidspunkt i romanen. På Haugerudsk vis har ikke Sjelesorg noe klart svar, men man kan ane at det finnes et sted i de knotete, frustrerende og gledelige samtalene vi har med hverandre.