Knaugård fortsetter å sikte himmelhøyt

En ny stjerne dukker opp på himmelen og folk slutter å dø. Dette er omdreiningspunktet for Karl Ove Knausgårds Morgenstjernen-serie. I den nyeste boka, Jeg var lenge død, følger vi astrofysikeren Joar Løynings forsøk på å komme til bunns i mysteriet. Selv om Joar til slutt kommer til kort i møte med det uforklarlige fenomenet, er Knausgård til tider på sitt aller beste.

Joar lever et rutinepreget liv, i pendel mellom leiligheten sin i Oslo og fysikkbygget på Blindern. På noen måter er Joar inkarnasjonen av det avmystifiserte samfunnet. Han er astrofysiker, planeter, stjerner og det «utrolige» verdensrommet er underlagt naturlovene. Stort sett holder han blikket ned mot skotuppene i møte med andre. Utad virker han som en erketypisk, innadvendt naturviter, men i sitt indre dyrker han ivrig sine metafysiske fascinasjoner. Blikket er også vendt ned i verkene til en russisk teolog ved navn Pavel Florenskij, mot mystikk og utstuderte teorier om en annen virkelighet.

Disse teoriene flettes inn i fortellingen, sammen med en rekke forskjellige filosofiske tråder. Dette grepet er umiskjennelig Knausgårdsk, og ikke uten en viss risiko. Knausgård blir ofte beskyldt for å sikte for høyt, disse passasjene kan i verste fall bli helt abstrakte og virkelighetsfjerne. Gjennom Min Kamp drøfter han selv denne følelsen av å ville transcendere alt det lille, det hverdagslige og ubetydelige. Men lesere trenger nettopp disse mer jordnære partiene for å henge med i det himmelhøye. 

I Jeg var lenge død mestrer han heldigvis balansegangen bedre enn på lenge. Innslagene av hverdagsrealisme og komikk, samt Knausgårds briljante historiefortelling, gir romanen nok forankring til at vi ikke forsvinner helt. Når biologen Paul Kammerers teori om tilfeldigheter skrives inn i en scene på en restaurant i Oslo, henger jeg med. De mer teoripregede passasjene beriker resten av fortellingen, heller enn å virke poengløse og insisterende.

I en uhyggelig velskreven seanse på gravlunden får Joar et øyeblikks innsyn i en annen virkelighet. Det han har sett går hinsides enhver rasjonell forklaring og vi blir med på Joars jakt etter en forsvunnet matematiker og svar på mysteriene. Hva er denne andre virkeligheten? Og har det noen sammenheng med den nye stjernen på himmelen og dødens plutselige fravær? Joars forsøk på å forstå det han bare aner konturene av, tar ham fra Oslo til Arendal, Russland og Frankrike, inn i drømmetydning og filosofihistorie.

Gjennom forholdet til den polske legen Wiktoria utforskes også livets mer hverdagslige mysterier. Mens den kjente virkeligheten rundt Joar krakelerer, er det noe som løsner inne i ham. Verken de magiske fenomenene i omverdenen eller Joars indre motsetninger, lar seg rasjonalisere. 

«Også tankene hadde en grense, et sted de ikke kunne krysse.» Det er hit Knausgård vil, hinsides tankens grenser og den fysiske virkeligheten. Ingen liten oppgave med andre ord. Men når han klarer å skrive det inn i en drivende fortelling, full av velskrevne thriller-elementer og skarpe hverdagslige betraktninger, evner han å få med også leseren på premissene. 

Romanen henter sin veldige drivkraft fra dette spennet mellom det vanlige og det utrolige. Knausgård står stødig i spennet, og mestrer det helt avgjørende innen den magisk realistiske sjangeren, nemlig å gjøre det magiske realistisk, å ta det fantastiske på alvor. 

Joars reise ender i et blodig kaos. Til slutt orker han ikke å trenge lenger ned i den andre virkeligheten: «grensen for hva jeg ville vite, gikk her.» For leseren står døra fortsatt på gløtt; Knausgård har lyktes i å lirke den opp. Romanen er ikke grensesprengende, som Min Kamp-serien, men grensetilslørende. Vi vikles inn i en magisk-realistisk virkelighet det er herlig å være i.