Bokanmeldelse
Mislykket prosjekt om nazistenes Norge
Nordstern er den kontrafaktiske thrilleren om nazistenes Norge, som bobler over av potensial, men som forblir uforløst – og mest av alt, er for karikert og overfladisk.
Det var med andakt jeg trådte ned på Sehestedts plass for å hente Nordstern, Martin Tilrems andre roman. Tilrem er 26 år og debuterte i fjor. To bøker på to år er imponerende, og tyder på at Aschehoug har stor tro på forfatteren. Den første boka, Et jentebarn, ble svært kritikerrost, og han ble omtalt som et stort forfattertalent. Forventningene blir tilsvarende bygget opp, og jeg sitret med boka i hånden. Underveis blir jeg imidlertid skuffet.
Boka handler om sikkerhetssjef Wilhelm Finch. Han har blitt tatt til avhør av sin egen arbeidsplass, og skal fortelle til offiser Christian Krantz og nestkommanderende Fredrick Jakobsen bakgrunnen for hvorfor han har forrådt landet. Landet er et Norge som ble nazistenes – Tyskland vant nemlig andre verdenskrig. Resten av fortellingen er Wilhelm som beretter bakgrunnen som førte ham «galt av sted». Vi tas tilbake til Trondheim anno 1967, der Wilhelm er student. Han har to bestekompiser i Sverre og Fredrick, han studerer historie, og er håpløst forelsket i Sofia. Han er usikker og naiv, og han virker svært preget av å være sønnen til Albert Finch, den mektige fylkesføreren i Trøndelag. I nazistenes Norge er Max Manus og Gunnar Sønsteby forrædere, og Nazi-Tyskland den reddende engel. Alt ved fortellingene, skjønner vi, har Wilhelm slukt. Teksten er derfor på et vis en dannelsesroman, der vi ser en Wilhelm som gradvis skjønner at virkeligheten ikke er helt lik som den han er opplært til.
Språklig friksjon
Romanen bygger på kontrafaktisk historie, som kan fungere, hvis det forvaltes riktig. Det kan åpne opp perspektiver, særlig når vi kjenner den faktiske gangen godt. Slik kan vi for eksempel oppdage de manipulerende villedningene til Partiet, som skaper narrativer som gir helt andre virkelighetsbilder. Vi kan få innblikk i metoder som brukes og virkeligheter som formes. Fungerer teksten slik? Nei. For det første sitter ikke språket helt. De gangene Tilrem ønsker å fremstå billedlig og skjønn, faller forsøkene i grus. Bare se her, når gutta er på vei til et vorsspiel, invitert av Sofia, om hennes øyne: «De hadde farge som det lyseblå skimmeret som blir kastet på vegger og dører og bord når solen skinner gjennom noe blått, en skål eller en kopp eller kanskje helt spesifikt det blå i venstre hjørne av et av glassmaleriene i Nidarosdomen». Det kan jo ikke være bare meg som blir overveldet av dette svermeriske forsøket på å skildre ung forelskelse? Eller når hun nærmer seg ham: «Kroppen hennes streifet min, hun en relikvie, jeg en pilgrim». Det er voldsomt, og mangler særlig dette: en ømhet for nøkterne språklige bilder, for tilbakeholdenhet og musikalitet.
Alt henger visst sammen med alt
For det andre er karakterene hver for seg, og relasjonene dem imellom, svært karikerte. De er nærmest som arketyper å regne. Både karakteristikkene og tilfeldighetene er for gode til å være sanne. Wilhelm den litt sarte, privilegerte sjelen som gradvis skjønner alt. Sverre den utadvendte, kjekke, morsomme, ja, perfekte arkitektstudent med en stor hemmelighet. Fredrick er arbeiderklassegutten som kjemper seg frem og er tilsynelatende lojal til regimet. Faren til Wilhelm er den store, den fryktede, som bare skaper uro i sønnen. Det tydeligste eksemplet er den fantastiske Sofia, som Wilhelm plutselig oppdager at har et uadskillelig og skjebnesvangert bånd til Finch-familien uten at hun vet det selv. Hennes foreldre ble nemlig drept på grunn av Wilhelms far, og dette finner hun ut rett før Wilhelm fikk sagt det til henne. Hun fikk vite det av Sverre, som hadde vært en del av motstandsfolket som jobbet i det skjulte. Sofia klekker ut en, for leseren, litt for enkel plan til hevn. For selv om romanen er flust av svik og skjulte agendaer, blir handlingen ofte drevet frem av en form for overtydelighet. Underholdende, kanskje, men ikke et form- og innholdsmessig innsiktsfullt arbeid. Det virker som Tilrem har sett litt for mange halvdårlige Hollywood-filmer til at denne spenningshistorien kan tillate seg å formidle noe sant.