Verden brenner utenfor litteraturens runkering

Første juledag satt jeg i lenestolen til mamma med bøkene jeg fikk til jul. Jeg hadde gledet meg lenge til å lese egenvalgte bøker, endelig løslatt fra pensums føringer. Men inntullet i et teppe med Olga Tokarzuk, gled blikket utålmodig til stabelen ved siden av meg. Mens jeg leste Tokarzuk, ville jeg lese Jamaica Kincaid, og mens jeg leste Kincaid, ville jeg lese Hilde Hagerup. Jeg telte ned sidetallene som minutter av et jobbskift, doomscrolla setninger og binga kapitler, oppslukt av tanken om å ha lest, ikke å lese, sulten på dopaminkicket som kommer av å tikke av en bok på Goodreads (lesernes Strava). Snart ga jeg opp, for hvordan kan jeg forplikte meg til én bok, i stedet for 50 podcaster, 100 anmeldelser, eller 1000 reels? 

«Hvem har tid til å lese når så mye må sies?» spør en av skribentene til Bokvennen litterær avis (BLA), i deres nyeste utgave: I ate fiction – et flerstemt essay om slutten på historiens slutt, litteraturens muligheter, fascismen og flammene som nærmer seg skrivebordet. Istedenfor sin sedvanlige avisutgave, har syv medlemmer av BLA-redaksjonen gitt en antidote til min algoritmebaserte tilværelse: Ett «monstrøst» 46 siders essay om intellektuelt forfall – der alle forfatterne har samarbeidet om én sammenhengende tekst. Det er et selvutnevnt selvportrett av generasjonen før oss – du vet de som vokste opp med MySpace, 9/11 og Kurt Nilsen. Men mest av alt er det et selvportrett av kritikere, akademikere og forfattere; kulturmiddelklassen vil nok relatere mer enn den gjengse millenial. 

Utgaven åpner med en samfunnsdiagnose som er like enkel som den er trist: «Verden er på vei til helvete, alt er jævlig». Fascisme, KI og kulturkapitalisme er i vinden, og den tålmodige forståelsen er på vei ut døra. Løsningene leter de etter i litteraturen og kunsten – når de har tålmodighet til det, for selv de klarer ikke å motstå tommeltottenes fristelser. 

Herfra går det ekstremsport i tettpakkede (nesten eksklusivt mannlige) kulturreferanser, fra Cezinando til James Joyce til Peter Gizzi. Mennene skal ikke slukke flammene, men hjelpe oss forstå dem, og det klarer de ofte ganske godt. For eksempel studerer en av skribentene en Anton Tsjekhov-roman, og får økt forståelse for den radikaliserte mannen og et forhøyet hat mot Dr Dropin. Når verden blir funnet i bøkene, og litteraturen finnes i verden, oppstår det en slags trøst: Mennesket har overlevd nedgangstider før. Samtidig blottlegger skribentene et truende problem: Hva skjer når sammenhengen forsvinner? Hva skjer når vi slutter å lese?

I ate fiction er på sitt beste når skribentene vender seg utover, og fletter referanser, dystopi og virkelighet sammen. Skribentene leker seg med språket, og kombinerer det med nerdete lidenskap for teori og litteratur. Det er rom for langstrakt refleksjon, som føles sårt savnet i dagens raske og tabloide medielandskap. 

Fallgruven til I ate fiction oppstår derimot når teksten tar seg selv for seriøst. En horde av akademikere presenteres uten at det gjøres rede for hvorfor, og jeg føler at jeg leser til et fag jeg ikke har meldt meg opp til. Det er kjedelig. 

Men verst er likevel de ulidelig selvhøytidelige passasjene om det vanskelige livet som ikke god nok skribent. Det flaueste eksempelet handler om en av skribentene som står i trappa til Litteraturhuset og skuer utover den fryktinngytende kultureliten. Han gråter og spør: «Hvem blant dere vil ta meg imot om jeg faller?». De intellektuelle skikkelsene kjenner skribenten igjen. Men bare såvidt. For han «skriver ennå ikke bra nok». Bernard Ellefsen hadde hengt seg av second hand embarassment. 

I ate fiction er en slags gruppechat for øvre Blinderns største nevrotikere, med innslag av dagboknotater, nachprat, og eksamensoppgaver i litteraturhistorie og sosiologi. Det er rotete, vanskelig, fint, teit, kjedelig og gøy. For styrken og svakheten til I ate fiction er den samme: Det er veldig mange forfattere. De skriver veldig forskjellig. Noen fenger meg langt mer enn andre. 

Med tålmodigheten til en tenåringsgutt er det sunt for meg å lese noen stusslige passasjer før jeg finner gullkornene. Litt som da jeg i jula tvang meg gjennom Nina Lykke, før jeg gosset meg med Olga Tokarzuk. Selv med ristende ben, flakkende blikk og høye skuldre, rakk jeg begge deler. 

I ate fiction er en god påminnelse om hvor viktig det er å klamre seg til bøkene, og øve seg på konsentrasjonsevnen.