
Boligkrisa
Hvor mange år på rad kan man ha hukommelsestap?
Boligkrise-debatten er ikke noe nytt. Hvert år tas den opp, og hvert år er den langt ifra løst.
En vanlig student får utbetalt 11 700 kroner i måneden. Samtidig viser tall fra Finn.no, at en hybel i Oslo i snitt koster 12 740 kroner. Et rom i kollektiv ligger på rundt 8 250. Altså: Skal du bo, spise og leve som student i 2025, må du være ekstremt økonomisk bevisst, og overleve på under 3 000 kroner i måneden. Det går ikke.
Dette skjer samtidig som regjeringen har sviktet sitt eget løfte om 3 000 nye studentboliger i året. Dette er krise, for i Oslo og Lillestrøm er det nå 78 565 studenter, men bare 10578 studentboliger gjennom SiO. Det gir en dekningsgrad på 13,46 prosent. Da må nesten 7 av 8 studenter finne bolig på det private markedet - en arena der prisene skyter i været.
Dette er ikke av naturlighet, men heller et resultat av politiske prioriteringer, eller mangel på dem.
Boligmangel tvinger studenter til å jobbe mer og studere mindre, til å takke nei til frivillighet og demokrati, og til å slite med helse, ensomhet og gjeld. Det gjør høyere utdanning til et klassespørsmål. For dem uten rike foreldre, er det ikke lenger mulig å være fulltidsstudent i praksis.
Studentboliger er ikke luksus. De er et av de mest treffsikre tiltakene vi har for sosial utjevning. De kan bygges raskt, rimelig og miljøvennlig hvis det finnes politisk vilje. Det gjør det åpenbart ikke i dag.
Derfor ber jeg neste regjering prioritere oss studenter, slik de blant annet har lovet i meningsinnlegg, her i Universitas. Vi trenger politikere som ser bolig som et rettighets- og fordelingsspørsmål, ikke bare et marked. Som faktisk følger opp løftene sine. Som ikke svikter de unge, igjen. Og ja, diskuterer regulering av det private leiemarkedet i Oslo.
For det skal ikke være et økonomisk privilegium å studere. Norge trenger kloke hoder, ikke bare rike bolig-baroner.