Vi er alle jord
Gjennom monologer basert på intervjuer får vi i Bønder et ektefølt og nært inntrykk av livet som bonde i dag – og det beveger.
Det er fremdeles sensommerlig i Oslo, og for en liten stund minner gaten foran Centralteateret om en sørligere storby.
Det ligger sjokkrosa tepper langs bakken. Lyslenker og vimpler i sterke farger gir assosiasjoner til tivoli, og det er lett å bli feststemt her! Idet en såpeboble detter ned i ølen min er det på tide å trekke inn dørene til hovedscenen på teaterfestivalen Oslo Fringe.
Et fargerikt lappeteppe
Bønder handler om den norske bonden, og erfaringer fra livet som bonde formidles både gjennom monologer og på andre mer eksperimentelle måter. Det tivoliaktige fra utsiden følger med også inn i forestillingens kostymer og scenografi, og skuespillerne bruker scenen på finurlige måter.
Det er noe pippi-aktig over stykket. Både farger og søm er lekent og slitt. Det har en fin effekt når skuespillerne i visse øyeblikk nærmest smelter sammen med scenografien. De blir liksom en del av det fargerike lappeteppet scenen utgjør, slik det også fortelles om at jobben som bonde handler om å være en del av naturen. «Vi er alle jord!» ropes det på et tidspunkt.
Jeg blir forundret av historienes bredde. Vi får høre om empati og ekteskapsproblemer, om odelsskam og ensomhet, og om tilstedeværelsen gårdsdriften tvinger frem.
Den moderne bonden
En scene som skinner sterkt er da tre gutter snakker ivrig i kor om årets beste dag i kornbondetilværelsen, når kornet er tresket og tatt inn. De forteller om en mykhet som da legges over alt, og om samhørigheten som oppstår. Samhørighet blir et nøkkelord for hvorfor stykket klarer å berøre, for både samhørigheten mellom skuespillere, scenografi og lysdesign fremhever samhørigheten mellom bøndene. Fellesskap, og mangel på det, formidles på ulike måter og gir et nyansert bilde av den moderne bonden.
Stykket er best når skuespillerne gis rom til å virkelig være i historiene de formidler, og innimellom savner jeg en enda større vilje til å bli i det ubehagelige. De inderlige og alvorlige monologene avløses som regel av en form for comic relief, som noen ganger funker, men andre ganger føles malplassert.
Gjennom spennende lys- og lyddesign blir det sjeldent kjedelig, og monologene blir ikke for lange, tvert imot. Noen overspilte og overivrige scener til tross sitter jeg igjen med et inntrykk preget av respekt. For bønder og skuespillere, og for livet som tross alt kan leves på så mange forskjellige måter, med og uten tilstedeværelse.