Hvorfor har verden glemt Sudan?

Dersom det hadde vært en konkurranse for land om å gå til grunne raskest, hadde Sudan vunnet. I de to og et halvt årene har befolkningen vært utsatt for krig har situasjonen eskalert til verdens største humanitære krise. Landet har det største antall internt fordrevne i verden, og hungersnød er på trappene. Så hvorfor bryr ikke verden seg om at folk drepes, flykter og sultes i hjel i Sudan? 

Konflikten er en brutal maktkamp mellom to militære fraksjoner: Sudans væpnede styrker (SAF) og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF). Det som startet som en kamp om makten, har eskalert til en altødeleggende borgerkrig. Den fører med seg kollaps i infrastruktur som veier, skoler og helsetilbud, og det sudanske folket er blitt brikker i et dødelig spill hvor eksterne aktører involveres og uten noen ende i sikte. 

Konsekvensene for sivilbefolkningen er katastrofale. Sudan står midt i det FN omtaler som verdens mest alvorlige humanitære krise, med over 30 millioner mennesker, inkludert 16 millioner barn i akutt behov for hjelp, over 10 millioner internt fordrevne, og kvinner og barn som rammes uforholdsmessig hardt av seksualisert vold, sult og konstant fare for kidnapping. Dette skjer imens verdenssamfunnets respons forblir tragisk fraværende. 

Midt i katastrofen finnes det allikevel lysglimt av utrolig motstandskraft. Mens statlige strukturer har kollapset, har sivile krefter gått inn for å fylle tomrommet. Sudanere selv har organisert beredskapsrom: lokalt drevne initiativer som leverer mat, vann og akutt medisinsk hjelp til nabolag under angrep. Disse heltene risikerer sine egne liv hver dag for å redde andre. 

Den sudanske diasporaen i Norge har mobilisert kraftig. Mange sender det de har av penger til slekt og venner for at de skal overleve. Sudanere i Norge lever i konstant redsel for familiemedlemmer, venner og landet som helhet. De får daglige oppdateringer om den stadig forverrede situasjonen, og det føles absurd at konflikten får så lite oppmerksomhet både i Norge og globalt. 

Det internasjonale samfunnet kan ikke fortsette å snu ryggen til. Det kreves konkret handling nå. For det første må det komme en samlet og kraftfull internasjonal respons, inkludert målrettede sanksjoner mot de krigførende partene for å kvele deres tilgang til våpen og midler. Videre må det internasjonale samfunnet øke innsatsen for å kunne gi umiddelbar og uhindret humanitær hjelp og økonomisk støtte til organisasjoner som jobber på bakken. 

Til slutt har Norge, som en nasjon forpliktet til menneskerettigheter og fredsarbeid, et særlig ansvar. Regjeringen bør legge til rette for trygge og raske veier til familiegjenforening for sudanere i Norge, øke antallet kvoteflyktninger fra Sudan, støtte målrettede sanksjoner mot de krigførende partene, bidra med humanitær hjelp og støtte lokale initiativer, samt bruke Norges stemme i internasjonale fora for å sette Sudan på dagsorden. Fremtiden til en nasjon henger i en tynn tråd – handling haster.