For meta for meg

Etter 35 år som statsoverhode døde Kong Harald V fredag 28. august. EU-valgvaken som utgjorde lørdagsplanene mine ble brått kansellert, og regnet pøset ned med en overtydelig patetisk fallasi. På søndagen fikk vi en dustete problemstilling: Samfunnet virket ganske ferdig med sørginga, men det var lenge til gravferden. Det ble skikkelig rart.

Etter EU-valget på Island ytret nemlig lederen i Senterpartiet (SP), Trygve Slagsvold Vedum, seg stolt på Facebook og gratulerte Island med å ha beholdt folkestyret sitt. «Kanskje litt tidlig for feiring?» tenkte jeg, «men veldig ille var det jo ikke».

Så feil kan man faktisk ta. Fort viste det seg at medier og politikere klødde etter noen å kjefte på. Det startet med at generalsekretæren i Høyre, Tom Erlend Skaug, løp til læreren og anklaget Vedum for å ha brutt reglene. SP avviste selvsagt anklagene. Dette er altså to partier som snakker mot hverandre og er helt uenige i oppfatningen av en hendelse. Hvordan det ikke er akkurat det den politiske borgfreden skulle unngå, skjønner ikke jeg. 

Senere blir Miljøpartiet de Grønne også anklaget for å misbruke sørgeperioden ved å lukke nominasjonsmøtet sitt. Norges nyhetsvakuum etter kongens død ble fylt av så mange anklager at det ble saker om at det var så mange anklager (sånn som denne her, for så vidt). Dette ble for meta for meg. Har vi glemt poenget? Det unike med stillheten er jo at man må holde kjeft for å bevare den. Enten dropp hele greia eller gjør det ordentlig.

Til slutt ble det en debatt om hvorvidt partiene på Stortinget bør ha et nytt møte for å diskutere hva det skal være lov å ha debatt om. Hva faen driver vi med? 

Jeg er glad for at dette bare skjer et par ganger i livet. Aldri har jeg sett en gjeng med dårligere skuespillere enn Norges toppolitikere: en gjeng som innerst inne, bak det svartkledde eksteriøret, teller ned dagene til de kan kjefte på hverandre igjen og leter etter alle mulige smutthull i reglene de lagde for seg selv. Gode nyheter, sørgeperioden er over. Gønn på.