Kulturell kollisjonskurs

Selv om flerkulturelt drama ikke er et nytt fenomen innen norsk film klarer likevel manusforfatter og regissør Brwa Vahabpour å fortelle en lett og organisk morsom historie som samtidig peker på problemer med norsk innvandringspolitikk i sin spillefilmdebut Onkel Jens.

Filmen åpner med at norsklæreren Akam våkner brått av at hans kurdiske onkel fra Iran han praktisk talt ikke kjenner, dukker uanmeldt opp på døra til kollektivet hans i Oslo. Onkelen, som egentlig heter Khdr, men bruker navnet Jens fordi det er enklere for nordmenn, forteller at han har dratt rett fra Kurdistan og skal kun bo der over et par netter – noe nevøen godtar. Men det blir fort klart at onkelen ikke har noen planer om å dra med det første. Til romkameratene Pernille og Stians fortvilelse er dette noe Akam har store vanskeligheter med å konfrontere onkelen med.

Premisset strekker kulturkræsj-konseptet ganske langt ut, noe som gjør at filmen skaper situasjoner hvor komikken oppstår nærmest organisk – som en integrert del av handlingen, snarere enn noe påklistret. Dermed blir filmen svært morsom uten å tydelig «prøve» på det. Humoren flyter sømløst fra situasjon til situasjon hvor Akam står med én fot i hver kultur, uten å melke det eller spille altfor mye på det. For eksempel når onkelen reagerer og klager på at Akam ikke har et bidé til å vaske rumpa. Og som flere scener senere dukker opp igjen når Pernille spør Akam og onkelen hvorfor det nå plutselig står vannflasker ved toalettet, og Akam ikke helt vet hva han skal svare.

Parallelt som filmen er en lett komedie om kulturkræsj, belyser den samtidig en alvorlig problematikk innen innvandringspolitikken. Når onkelen ikke drar, begynner Akam å bli mistenksom over onkelens mystiske atferd. Herfra og ut utvikler narrativet seg rundt Akams etiske dilemma, som oppstår når han forsøker å finne en måte å bli kvitt onkelen fra leiligheten sin. I forsøket på å løse dette, tar han kontakt med Elina, en ansatt i UDI, og dikter opp at han skriver en novelle om en ulovlig innvandrer i Norge. Onkelens manglende forklaring rundt hans plutselige ankomst, samt at Akam får inntrykk av at onkelen hans allerede er noe kjent i det kurdiske miljøet i Oslo, får Akam nemlig til å ane at det er noe som skurrer. Når sannheten om onkelen til slutt avdukes, befinner Akam seg i en vanskelig situasjon, og gjennom hans øyne problematiserer filmen norsk innvandringspolitikk på en god og overbevisende måte.

Imens Akam forsøker å finne ut av hva han skal gjøre med onkelen, utspiller det seg en sidehistorie på barneskolen Akam jobber på. En av elevene sliter med skolearbeidet, bryr seg ikke og henger etter, og Akam prøver å oppmuntre ham. Dette sidesporet forsøker å utdype Akam mer som karakter, og gi form til hans beslutning over onkel-situasjonen. Derimot oppleves den som i utakt med resten av historien – sidehistorien har et forhastet dramaturgisk tempo, og det skaper brudd i filmens helhet. Dermed lykkes den ikke helt i å utdype verken Akam eller hans beslutning, noe den kanskje kunne ha klart dersom den hadde tatt seg mer tid, og hadde en mer direkte og tydeligere tilknytning til historien.

Selv om filmen gradvis går mer og mer alvorlig til verks, i overgangen fra å fortelle om kulturkræsj til å utfordre innvandringspolitikk, klarer den likevel å beholde sin lette og humoristiske tone gjennom hele filmen. «Onkel Jens» er en suksess som lykkes med det den prøver på, og Vahabpour har virkelig vist sitt skrive- og regitalent i spillefilmdebuten sin.