Fulltreffer fra Lanthimos!

Filmmediet har en helt egen evne til å få oss til å identifisere oss med mennesker vi verken liker eller godtar – karakterer som begår handlinger som sjokkerer, men samtidig vekker en form for skrekkslagen fascinasjon i oss. Yorgos Lanthimos kan sies å ha blitt en mester i denne typen urovekkende outsider-filmsskaping. Hans nye film Bugonia er en intens og fengslende filmopplevelse: et taktisk, filosofisk og brutalt oppgjør mellom to av de mest bisarre karakterene jeg har sett på storskjermen på lang tid. 

Bugonia er inspirert av den koreanske kultklassikeren Save The Green Planet! fra 2003. I Lanthimos’ adaptasjon møter vi den eksentriske birøkteren og konspirasjonsteoretikeren Teddy Gatz (Jesse Plemons), som er fast bestemt på å redde verden. Etter moren hans havner i koma, retter Teddy mistanke mot den mektige farmasøyt-toppen Michelle Fuller (Emma Stone). Han er overbevist om at hun er et utenomjordisk vesen sendt for å ødelegge jorden ved å forgifte dens naturlige ressurser. Sammen med sin lett påvirkelige, nevrodivergente fetter Don (Aidan Delbis), kidnapper de Michelle, og holder henne fanget i kjelleren sin. Teddy og Don går groteskt til verks for å få Fuller til å innrømme sin virkelige identitet. I kjelleren utspiller det seg et intenst psykologisk spill der løgn og sannhet forvrenges, og rollene som bøddel og offer, skurk og idealist, blandes sammen.

Det som gjør Bugonia effektiv er denne tvetydigheten. Lanthimos – som er kjent for sin kjølige absurdisme i filmer som The Favourite og Poor Things – lar aldri publikum vite hvem vi egentlig skal heie på. Skal vi holde med Michelle – et kaldt, perfekt sminket ansikt av den globale kapitalismens grådighet, eller Teddy – en ekstremistisk fanatiker som «don’t get [his] news from the news»? Manuset, skrevet av Will Tracy, og kameraarbeidet, ført av Robbie Ryan, spiller essensielle roller i å lede publikum i ulike retninger for å finne svar på spørsmålet. Hver replikk, hver kameravinkel og hvert nærbilde er nøye komponert for å skape tvil, forvirring og intens spenning. Filmspråket sørger for at vi hele tiden er i tvil om vi burde føle sympati og avsky for begge karakterene. 

Stone og Plemons leverer karrieredefinerende prestasjoner. Filmen hviler hovedsakelig på Teddys bastante overbevisning om at Michelle tilhører den utenomjordiske Andromeda-rasen – og Michelles insistering på at hun ikke gjør det. Rollen er ideell for Stone, med hennes anime-lignende store øyne, unaturlige brede smil, og evnen til å skifte fra deadpan-komikk til livlighet. Publikum blir aldri helt sikre på om Fuller faktisk er et utenomjordisk vesen. Stjerneskuddet i filmen er likevel Plemons, som spilte sammen med Stone i alle tre segmentene av triptykonet Kinds of Kindness, men som her får en hel spillefilm å leke seg med. Teddy er ikke en enkel karakter å håndtere. Han er lite tiltrekkende, helt overbevist om at han har rett, samtidig som han framstår både latterlig og potensielt farlig. Hans paranoide verdensbilde kan argumenteres for å være en forlengelse av den samme giftigheten han selv hevder å bekjempe. Dynamikken mellom de to karakterene er fantastisk, og resulterer i en så antiklimaktisk atmosfære som man får det. 

Det er sjelden man ser en film der alt klaffer så godt! Bugonia er en ubehagelig, absurd, fascinerende og fullstendig uforutsigbar film, som fungerer både som en mørk satire og et speil på en moderne samfunnsutvikling gjennomsyret av konspirasjonstenkning, maktmisbruk og banal selvrettferdighet.