Latterlig naughty!

Scenen på Centralteatret minner ved første øyekast om utestedet London rett før stengetid. To kvinner danser energisk på et ellers tomt gulv, vi er absolutt på overtid. Forestillingen er mer enn en time forsinket etter en brannalarm tidligere på dagen. Heldigvis skal det vise seg å være den eneste koblingen forestillingen har til det snart tomme utestedet. 

Fersk feminisme

For selv om stykkets eneste rekvisitt er blålilla lys og låta «Sexyback» på full styrke, fyller skuespillerne scenen med sprakende energi og leken tilstedeværelse fra første stund. 

 Kabaret er en fri scenekunstform som bygger på ulike numre av musikk, teater, standup og burlesk. Sistnevnte handler opprinnelig om å vende på sosiale normer, med et satirisk blikk. Med dette i mente, forventer jeg at de evner å utnytte friheten sjangeren gir, uten å holde seg til det åpenbare. For helt ærlig, jeg er lei av å se feministiske verker som slår inn åpne dører og ikke er tilpassa 2026.

 På scenen står våre to kabaretartister, iført antrekk som både gir assosiasjoner til gamle kostymedramaer og revyfest. «Naughty» er kabaretens vert, energisk spilt av Anna Marie Simonsen. Hun er i selskap av «Nice», hennes høyre hånd, spilt av Marie Kallevik Straume. Sammen skal de lose oss gjennom fem innslag, enkelte de selv spiller i og ellers gjesteopptredener.

Mer burlesque, takk!

Det er under gjesteopptredenene det synker litt sammen. Enkelte av opptredenene føles malplasserte. Man savner kabaretartistenes tydelige stemme. Komiker Hani Husseins standup blekner satt opp mot Kalleviks gripende burlesque. Også Simonsen briljerer i en velkoreografert striptease, som i burlesquestil har tonnevis med sjarm og humor. Når nummeret er ferdig og lysene slås på, blir hun stående igjen avkledd og plutselig sjenert. 

Idet jeg frykter at forestillingens selvtillit skal sive ut av rommet, griper teknikeren inn. Hun er kun iført walkietalkie og nøkkelkort om halsen. Salen bryter sammen i latter. Grensene for hva vi tåler å se på en scene sprenges når teknikeren gjentatte ganger bøyer seg over og bretter ut steder der scenelyset aldri skinner. 

Et glitrende farvel

Innslaget «Kvinnestemmer» er et foredrag om det kvinnelige forlaget som kun gir ut kvinnelig litteratur av kvinnelige forfattere. På en nøktern måte harselerer foredragsholderne med hvordan en egen kvinnekategori, iblant sidestiller kvinner, snarere enn å gi dem sin rettmessige plass i kulturen vår. Innslaget er morsomt og spiss i sin kritikk, men drar seg litt langt ut. Publikum savner vertene, som når de entrer scenen for siste gang er iført store glitterkjoler, men kun for å gi en siste takk for i kveld.

Forestillingen var vel verdt ventetiden, og skriver seg inn som noe av det morsommere jeg har sett. Naughty Cabaret avslutter brått, mitt eneste ønske hadde vært å få se litt mer av kabaretartistene selv.