Fratas studierett for resten av livet

– Da jeg ble dømt til å sitte bare to år i fengsel ble jeg nesten lettet. Vi visste at ingen ville slippe unna, og jeg kunne prise meg lykkelig over at jeg ikke fikk ti år eller mer, som mange andre, sier Phone Piay Kywe til Universitas.

Den engasjerte burmeseren er sammen med en delegasjon fra hjemlandet på norgesbesøk for å studere stortingsvalget.

Arrestasjon, rettssaker og fengselsstraff har satt sitt preg på 25-åringen som har måttet ofre mye for å bedre forholdene for Burmas studenter.

– Det er veldig stor forskjell på Norge og Burma, sier Kywe.

Får ikke tenke selv

Det største problemet for Burmas studenter er ifølge Kywe mangelen på ytringsfrihet og muligheter til å engasjere seg i politikk. Under Safranrevolusjonen i 2007, en fredelig protest mot regimet, ble hundrevis av studenter arrestert.

Kywe og en venn ble pågrepet på gata og arrestert i 2008 etter å ha engasjert seg i All Burma Federation of Student Unions (ABFSU), en paraplyorganisasjon som omfatter alle studentunionene i landet. Organisasjonen var, som mange andre politiske organisasjoner, ulovlig.

– Verken myndighetene eller professorer ønsker at studentene skal tenke på politikk. Alt skolen handler om, er å pugge ting utenat. Vi får ikke lov til å tenke selv, sier han oppgitt.

Drømmer om statsvitenskap

– Myndighetene i Burma jaktet på alle som drev med politikk. Da jeg ble satt i fengsel i 2008 var situasjonen ille.

Kywe sikter til massearrestasjonene av studenter i hjemlandet. Han måtte sitte nesten et år i varetekt før rettsaken kom opp.

– Men jeg fikk heldigvis lese bøker i fengselet, og det hjalp meg en del.

Nå har Kywe rettet blikket mot en usikker framtid. Helst vil han studere statsvitenskap, men et slikt studium finnes ikke i Burma. Rett til å studere har han heller ikke. Reglene sier at hvis en student er borte fra studiene i mer enn to år, blir retten til å studere tapt for alltid. Da Kywe satt nesten tre år i fengsel tapte han denne retten.

– Jeg vil så gjerne studere noe samfunnsnyttig som statsvitenskap eller jus. Men sånn som situasjonen er nå, er det umulig for meg, sier han.

Studentene i Burma mangler ressurser for å kvalifisere seg til arbeidslivet. De fleste vet at de vil gå ut av studiene uten god nok kompetanse til å utføre de jobbene de skal. 25-åringen har selv studert til å bli sivilingeniør og forteller om mangel på materiell og teknologi.

– Mange studenter må lære seg å programmere en datamaskin gjennom å lese i bøker, fordi universitetet mangler utstyr, sier han.

Papirdemokrati

Audun Aagre, daglig leder i Den norske Burmakomiteen, mener burmesiske studenter fremdeles møter mange hindre.

– Det er mangel på gode universitetstilbud, og studentorganisasjoner i Burma har et svært lite handlingsrom. Det er også et stort problem at studenter som er borte fra studiene i mer enn to år utestenges, sier han.

Aagre påpeker også at flere er redd for at det vi ser i Burma i dag i virkeligheten er et papirdemokrati, fordi myndighetene i stor grad kontrolleres av det militære.

– Burma er absolutt på vei mot et demokrati, men det er langt igjen. Burmeserne har ikke fått velge sine ledere gjennom et demokratisk valg, sier Aagre.

Etter parlamentsvalget i 2010 har imidlertid reglene for organisering i Burma blitt oppmyket. Det er nå mulig å få drive med studentpolitikk på lovlig vis, mot at organisasjonene registrerer seg og følger regler fastsatt av myndighetene.

ABFSU ønsker imidlertid ikke å registrere seg slik situasjonen er nå. Kywe forteller om frykten for hva som kan komme til å skje med organisasjonen hvis de følger ordre fra myndighetene.

– Vi vet at dette er et forsøk på å kontrollere og overvåke oss. Vi vil ikke være underlagt en haug med regler.

Kywe forteller blant annet at alle medlemslister må utleveres til myndighetene.

– Vi kan ikke ta sjansen på at medlemmene våre blir straffet og puttet i fengsel igjen.