Butikkpils og Brats

Mads’ POV: 

Klokka nærmer seg kvart på tre, Universitas' to utsendte har rukket å klemme i seg et par pils hver og står innlosjert helt inntil gjerdet på Hagen. Den tjue år gamle rapperen Aavery som blant annet har spilt på Trondheim Calling og varmet opp for Ivan Ave, tar hovedstadsdebuten med stoisk ro. Old school-uttrykket er ikke til å ta feil av og det hele er gjennomsyret av inspirasjon fra Freddie Gibbs, Dreamville og vinylrappere som gikk sin seiersgang på starten av 2000-tallet. Aavery tråkker selvsikkert rundt på scenen i Air Jordans og Lakers-trøye, mens han serverer intrikate vers og fengende refrenger over sløye beats. Uttrykket blir nesten litt vel overtydelig. Heldigvis har rapperen med seg et halvt orkester, inklusiv bass, gitar, trommer, kor og fløyte, som virker deilig forfriskende og løfter det hele betraktelig. Den lille gjengen rap-connoiseurer rundt oss nikker anerkjennende og tramper takten. Sola steker i nakken, man vurderer å blåse nytt liv i en rap-karriere som ble lagt på hylla på videregående. Er vi i Bronx, rap-sjangerens vugge?

Nei, vi er i Tøyenparken og han jeg møtte på et vors for noen år siden tar fullpris og miljøavgift i baren. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor pengene kan komme til å ende opp, det blir butikkpils herfra og ut. Vi må videre, det støyete shoegazebandet Scoreboard står med steinansikter mens de pusher grensene til lydanlegget på Hagen. Trommehinnene får kjørt seg, men det er en myk og behagelig stemme inni der et sted som legger seg som et varmt teppe rundt oss. 

Scoreboard er dyktige, tankene flyter avgårde på flodbølgen av velorkestrert støy og streifer innom My Bloody Valentine med full guffe på headsettet og Slowdive på fjorårets Øyafestival. Men noe har skjedd bak kulissene, brått får bandet beskjed om at de må avslutte konserten. Etter en noe forvirra applaus begynner ryktene å svirre. Vi forsøker å henge med på teorier om desibelsnivå og nabohensyn, før publikumet spres for alle vinder og vi står igjen, litt skuffa og sugne på mer shoegaze. 

Miles’ POV: 

På dette tidspunktet har parkvorsets effekt virkelig truffet. Universitas’ utsendte splitter seg nå. Jeg går ut av festivalområdet for et intensivt konsum av store mengder øl på en lokal skolegård, og kleine samtaler med vagt bekjente. 

Tilbake i Tøyenparken spinner hodet, og denne anmelderen får kun med seg to låter fra Lola Young. Det er greit nok, hun virker hyggelig, men jeg er både tisse- og dansetrengt.

Svebbe på Klubben er akkurat det som trengs. Nordlendingen har vært basert i Trondheim i mange år, og er et kjent navn på musikkplattformen Bandcamp og på den trønderske DJ-scenen. Det finnes tilsynelatende ingen låter han ikke har hørt, og den brede kunnskapen manifesterer seg her i et sett som byr på alle forskjellige typer britisk klubbmusikk. Akkurat hvilke sjangre, hvordan han mikser, og hvilke låter han spilte er egentlig irrelevant her, for det var irrelevant der. Jeg bare danser til svetten dryppet fra alle usannsynlige steder. Det er overflod av energi, til det punktet at kroppen bare må bevege seg for å få det ut av systemet.

Men, ingenting varer evig, og jeg må videre. Dansingen må fortsette, og overtenningen er for stor til å slukkes – nye høyder skulle nås. Yung Lean og Bladee er to av denne anmelderens idoler fra tenårene, og at de skulle spille sammen var noe jeg ikke hadde våget å drømme om. Objektivitet? Begrepet mister all sin mening for meg når de to magiske svenskene inntar Amfiet Scene. Den neste timen ble ikke tilbrakt i Tøyenparken, men i himmelen. Det eneste jeg husker annet enn ren ekstase er at jeg tenkte: «Barn nå om dagen har null moshpit-etikette».

Mørke.

Den samme tanken får jeg igjen idet jeg får en arm i ansiktet. Personen ved siden av meg på Charli XCX er ikke så glad for å bli fjernet fra konserten av en vekter – til tross for å være overstadig beruset og ha skreket til folk. Er det bare en tradisjonell fremvisning av hva det en gang betydde å være en «brat»? Ord og betydninger endrer seg med årene, og det samme gjelder oppfattelse av musikk. «I Love It» høres så mye bedre ut nå i 2025 enn den gjorde i 2013. Kommer Charli XCX’s andre låtene, som «Von Dutch», til å høres annerledes ut i fremtiden? Nei, nei, sikkert ikke. Som Charli avsluttet konserten med å si: Brat er for alltid.