Noe helt eget!

De fleste forbinder nok emo-begrepet med svarte 2000-talls hentesveiser og hardcore rock. Rektor har en fot inne i en av emoens subsjangre, midwestemo, som sprang ut av emoen på 90-tallet med en mer introspektiv og melodisk sound kontra det mer hardcore ansiktet til emo. Samtidig er det svært vanskelig å sjangerplassere Rektor. Om jeg skulle forestilt meg før og nå i bilder, tenker jeg på noe helt annet enn svarte hentesveiser. Jeg ser for meg en emo kledd i strikkegenser, omgitt av kalde kaffekopper, våte vintersko og tidvis lysegrønne blomsterenger. På før og nå sine 13 spor er Rektor helt alene i alt fra låtskrivning, fremføring, miksing og mastering. Resultatet er en av årets så langt beste norske plater. 

Bygdelore 

For min del kan det fort bli for mye av den stereotypiske plingplonggitaren kjent fra midwestemo. På albumet mestrer Rektor i å dosere den akkurat passe, og som lytter blir man servert et særdeles underholdende lydbilde. Introsporet «ny gitar, new guitar, ny gitar» er nevrotisk, delt opp og krydra med masse morsomme detaljer, samtidig som den er like fløyelsmyk som vår i Bergen. Hvem skulle tro at en tekst om å unngå øyekontakt, at man ikke skal se mot sola og at man «sikkert overlever» skulle være såpass morsom og rockefotverdig? Rektor har fått seg ny jazzmaster, og på den plukkes det dritten ut av. 

Albumets røde tråd er hverdagslig bygdepoesi pakket inn i en god blanding av nostalgiske, lengtende gitarer og vokaler attpåtil tidsriktige kulturelle referanser. Et eksempel er låta «Matoma på debatten» hvor Rektor knytter Matomas tordentale på NRKs debatt om skolenedleggelser på innlandet til bygdenostalgi: «Det er bygdelore, det er rektorlore, det er useriøst men du får det du får!». Rektor balanserer det hverdagslige og pompøse i store deler av albumet. Tekstene formidles som om de er hentet ut fra kjappe mobilnotater og det er her det virkelige vakre med albumet ligger. Hun er så på kornet at det gjør vondt samtidig som det er dansbart.

På høydepunkter som «søvnignovemberfleretankerfærrevenner» viser Rektor en tyngre side lydmessig og kombinerer tekst om at hun vil skytes i gymsalen med et tungt og sløvt gitarklimaks. Lydbildet trekker på deg boksehansker og gir deg lyst til å løpe maraton. Låta hadde passet seg på en gigantisk scene med det svetteste publikumet i verden, og derfor er det utrolig synd at vi ennå mangler å se en liveopptreden fra Rektor. Å ikke opptre synes jeg virkelig anonyme Rektor burde revurdere, for låter som dette skaper virkelig gnister i motorer som ikke lar seg starte! 

Stolheisen kommer til å falle ned!

Svakhetene er få. Dersom man skal påpeke noe er det at strukturen i låta «14 år. kjører spark» er litt vel monoton. Til tross for det, er albumets sjel svært tilstede: «Kulda roper stakkars faen!». Teksten hadde vært eminent i diktform, men når vi allerede er kjent med nivået Rektor kan nå med låter som «søvnignovemberfleretankerfærrevenner» blir låten en fartsdump.

I «Stolheisen» blir Rektor akkompagnert av Kaja Gunnufsen, og resultatet er en låt hentet fra låtskriverkunstens øverste hylle. Kjærlighetssorg og barndomsnostalgi gis sted og rom på genialt vis ved å bruke den lokale matbutikken, stolheiser og forvillede turister på bygda som symboler. Lik også nevneverdige «lander alltid der jeg kommer fra», befinner låta seg i krysningspunktet mellom tidlig Hozier-folk, bedroom pop-vokaler og naturligvis en emosjargong.

Avslutningslåta «Bikkje som svømmer» føles som ettermiddagssol i slutten av august, skolestart og tilbakeblikk på en nydelig sommer. En perfekt avslutning. før og nå byr på nydelige skildringer av giddeløshet, bygdeoppvekst og ubesvart kjærlighet. Det ligger komfort i dramatikken, og til tross for triste tematikker gjør musikken deg for det meste både glad og gira.