Grisebra!

Rammene rundt Pumpegris på Bylarm kunne knapt vært mer lovende. NRKs anmelder trilla terningkast 6 på debutalbumet «Fritids» i mars, og opptredenene på Trondheim Calling og Øyafestivalen ble møtt med panegyriske anmeldelser. Det er derfor et spent publikum som står trippende klare på uteområdet på Blå mens regnet hamrer på taket.

Etter et par minutter med lydtekniske startvansker stilner kakofonien av bransjesnakk i det Pumpegris setter i gang. Åpningslåta «Livet kan jokke suge» (når du er bare to-og-tjue) beveger seg fra nærmest poetiske linjer som glir av sted over lett instrumental, over i skjærende gitar og et lydbilde som grenser opp mot shoegaze. I sanger om å være ung, drikke øl og såvidt ha råd til leia er det gjerne en hårfin balanse mellom klisjéaktige «relaterbare» og det genuine inderlige. Pumpegris holder seg uten tvil innenfor det genuine. Vokalist Vera Sonne gjør ikke skam på tekstlige godbiter som «De smisker og slafser og tafser på låret» og «Men kassa den sponser alle de glassa». Det låter godt, iallfall her jeg står, en halvmeter unna forsterkerne.

For det blir for dumt å benytte seg av det avgrensa delegatområdet på siden. Jeg sto der konserten før, det må jeg tilstå, brått revet med av pressepassets privilegier. Men Pumpegris er rett og slett nødvendig å oppleve fra midt i mølja. Innimellom det såre og dempede er det rytmer som setter seg i hoftene og folkinstrumenter som løfter taket. Midt i den tjukkeste Oslogryta får jeg følelsen av at det er nummeret før noen drar fram stav og hatt, og byr opp bylarmerne til hallingdans. Forsøkene mine på å skrible ned noen vettuge ord i løpet av konserten var fåfengte, i notatene står det ganske enkelt; dritbra.

På «Dritten i midten» kommer konsertens eneste fartsdump. Lyden er litt off og det er noe som skurrer med vokalen, som ellers har vært upåklagelig. Dette er ikke Pumpegris sin feil og utgjør heller ikke noen særlig forskjell i det store bildet. Bandet driver videre og sidemannen min ymter frempå med forslag om moshpit. Forslaget er slettes ikke malplassert i det tempoet Pumpegris holder, dessverre er konserten over før vi rekker å iverksette det. Folk-fusion-bandet med hint av funk og shoegaze er verdt å få med seg live. Heseblesende, med ti andre konserter å se, står jeg allikevel igjen for en liten debrief. «Hvordan blir anmeldelsen?» er det noen som spør.

– Nei, si det. Dritbra.