Dette skulle vi gjerne hatt mer av i Norge!

De svenske gutta i Nektar så gira og ørlite nervøse ut under soundcheck i Bylarm-stil, rett etter konserten til Fred Stranger på terrassen på Blå. 

Etter slippet av debutalbumet Magnolia som kom i fjor, har bandet raskt gått fra å gå i for små sko til å bli et av Nordens mest spennende band. Til tross for at noen av medlemmene er født så sent som i ‘07, leverte albumet en modenhet og selvsikkerhet som kan måle seg med rockens ypperste klasser. Jeg var gira på å se dem, og samtidig spent på låtvalgene med tanke på den kjappe halvtime man blir gitt på Bylarm. 

Showet starter med låta «Tidsfordriv», en pulserende kjærlighetslåt og en verdig konsertåpner. Bandet er varme i trøya fra starten av, men samtidig skurrer lyden noe, som gir en mersmak til de høye forventningene. Publikum ser ut til å nøye vurdere Nektar. Et friskt pust med ærlig og sår Göteborg-rock virker riktig for mange i en festivalsetting som dette, hvor ølen knapt rekker å bli tam før man må haste seg videre til neste konsert. 

Neste låt ut er bandets nyeste singel «Faller». Låten er mykere og mer oppstemt enn låtene som ofte bærer stort preg av kjærlighetssorg, og passer seg fint inn som konsertens andre nummer. To sterke låter og publikum ser ut til å være fanget. 

Deretter spiller de sin mest Kent-lignende låt, «Gubben i Lådan», og to nye låter før debutalbumets store høydepunkt, «Älskar Dig (Öandligt Föralltid)». Her klaffer alt. Låta er skrevet, og fremføres som om vokalisten egentlig er 35 år og allerede vært gjennom to-tre skilsmisser. Den bærer på en sørgelig tunghet og skjærer langt inn i hjertekammeret, med akkurat støyfulle nok gitarer, på deilig vis.

Konserten avsluttes med en kjapp jam, der de virket å være sultne på mer. Jammen minner om introen til en av bandets sterkeste låter «Sitt Ner (Lilla Jag)», men man forstår raskt at dette heller er et siste utpust og et bevis på at de har mer å gi. Etter 45 sekunder får dessverre ikke bandet mer tid til å bevise hvorfor Oslo trenger like bra rock som det tenåringene fra Göteborg produserer. Dette skuffer tilsynelatende både Nektar og publikum. Spør du meg, er de hjertelig velkomne tilbake.

Bylarm-opptredenen deres forente både gubberockerne og deres etterkommere som er sultne etter en videreutvikling av sounden til svenskerockens storhetstid. Til tross for dårlig mikset lyd, og en snau halvtime på å hevde seg overfor bransjefolk og ellers kritiske nordmenn, ble sakene til Nektar redda av låter som ikke lar seg knekke av tekniske vanskeligheter.