Høymesse på Hærverk
Køen er 30 meter lang og politisirene uler forbi de fremmøtte som håper å få inngang på det som virker som by:larms store hype. Inne på det allerede fullsatte Kafé Hærverk pulserer det mørk støy når Witch Club Satan klargjør sabbaten.
Forventningssamtalene kveles sakte, men sikkert når lyden av runebommer og dempede heksehyl oppstår blant publikum. Heksene har ankommet med sort hår som strekker ned til sorte boots, det eneste de bærer på kroppen utenom lyse truser.
De første ti minuttene av seansen er dedikert til en transeindusere omvendingsprosess. En av dem griper tak i en publikummers hode og luller han under med mørk trolldom. De andre forteller historien om deres falne søstre, ofrene fra hekseprosessene, med referanser til vannprøven: “... Then she cut her cords and sank with her ship of dreams!”
Plutselig bryter hekseklubben ut i intense smerteskrik mens de harker opp blodklaser. De fremstår som sinnsyke sirener der de vrir seg på scenen før de omsider plukker opp instrumentene. Tolv minutter uti det hele starter den musikalske delen av forstillingen med et ondt og seigt riff verdig Gamle-Erik selv.
Som de fleste i salen er jeg nysgjerrig på hva som pågår foran meg. Svarene som åpenbarer seg er mangfoldige: For det første er ikke dette en ordinær konsert. Det er en performance, en forestilling. Født som et scenekunstprosjekt har det i sin oppvekst utviklet seg til et musikalsk uttrykk. Etter sigende er Mayhem-bassist Necrobutcher den ny-femistiske svartmetalltrioens mentor. Det er lett å forstå påvirkningen, da de behersker godt den teatralske mystikken som lenge har omtåket sjangeren.
Det andre som slår meg er den musikalske kvaliteten, som er røff i kantene og kaotisk i kjernen. Den tekniske begavetheten er ikke på topp, og de fremstår derfor mer som et anarkistisk punkband der den musikalske presisjonen ikke står i høysetet.
I en mannsdominert sjanger er de derimot et svært velkomment tilskudd, men om de skal være seriøse i et bud på en plass i den norske svartemetallens gode selskap må de nok heve seg på den musikalske gjennomføringen. Samtidig vil jeg påstå at dette har vært en av bylarms mest markante opplevelser, og jeg er enda mer sikker på at alle oppmøtte vil si seg enig i at trolldommen de ble utsatt for har hatt en varig effekt.