Det analoge som imiterer det digitale
Energien fra bandet smitter over på et stadig mer dansende publikum. I en kort halvtime mot slutten av Krøssets lørdagsprogram er det knapt en sjel som klarer å motstå Drongos repetitive rytmer og hypnotiske driv.
Drongoer er sangfugler som etterlinger lyder fra både natur og teknologi, og hvis kall kan minne om alt fra feilmeldingslyder på Windows 95 og ubåtsonarer. At et dyr kan høres så digitalt ut er nok noe av bakgrunnen til at bandet deler navn med fjærkreet. Til tross for at de spiller på analoge instrumenter får de instrumenteringen til å låte som en elektronisk komposisjon à la oslodiskoens storkarer Lindstrøm og Prins Thomas.
I en balansegang mellom det organiske og det elektroniske viser alle medlemmene frem et solid teknisk driv og gode loopede melodier. Dette bidrar til å skape et drømmelignende uttrykk som tidvis også kan minne om Aiming for Enrike og Jaga Jazzist.
I åttemannsorkesteret er det mange karakterer å feste øyene til: Fra den turtleneck-kledd og tidvis bottleneck-bærende gitaristen til perkusjonisten som gestikulerer over de elektroniske og organiske slagverkene, den knalltighte trommisen som driver alt videre, og en bassist som egger opp det stadig mer engasjerte publikummet.
Selv om scenen er fylt til randen av musikere er ingen av dem overflødige. Alle er åpenbart begavede og utfyller hverandre godt. Når så mange soniske kilder skal presses inn i det samme lydbildet vises derimot en bakside: Akustikken i lokalet spiller ikke alltid på lag, spesielt når det presses opp i sjettegir. Det kan da bikke over til en grøtlignende tilstand der færre musikalske elementer blir identifiserbare.
Det ser derimot ikke ut til å sjenere dansegulvet. I koordinerte svarte klesplagg driver bandet uavkortet frem det sangvinske genet i alle oppmøtte kropper. Under siste låt bryter hele gulvet ut i full dans, og når det hele er over har jeg som alle i lokalet hatt en kjempegøy halvtime i bandets nærvær