Er på Tinder: “Dere finner oss på Spotify, og Tinder”, ble det sagt foran et publikum bestående av mor, far og slitne bransjefolk med en snittalder på gode 50.
Er på Tinder: “Dere finner oss på Spotify, og Tinder”, ble det sagt foran et publikum bestående av mor, far og slitne bransjefolk med en snittalder på gode 50.

Roadkill i monitor

Lokalet passer sjangeren, men hva faen skjedde med lyden?

Publisert

Astronomies er en gjeng tjueåringer som har holdt på siden 2016. Resultatet er en tett sammensveisa ode til 90-talls alternativ garasjerock, gjerne som tilbehør til emo-intellektuelle-eksistensielle samtaler. Dessverre kom kun én liten klype av dette fram under lørdagens konsert. Her hadde nemlig lyden svikta noe grovt.

Standarden settes i første låt, Sky Above. Vokalen kjemper panisk, men dukker så vidt opp, og gir heller et naivt uttrykk i et ellers ganske rotete og beinhardt lydbilde. Tanken er emosjonelle, fine vokalganger som skal mane frem et svar fra gitaren – realiteten er lyden av en innavla bikkje med bakbeina godt planta under hjula til fars John Deere.

Når første låt rundes av går det opp for bandet at lyden er skakkjørt, som resulterer i en smule nervøs stemning på scena. Tre gitarer og en bass prøver alle både å få plass på scena, og i musikken, resultatet er støy. Trommene i bakgrunnen kjører sitt eget løp, og er den eneste i gjengen som ikke blir offer for grov lyd-trakassering.

Mot siste halvdel innser de at det er fint lite å gjøre med lyden, og her kommer en annen side frem. Når de koser seg tross omstednighetene, er de nemlig gode selgere av en slags romantisk tenårings-eskapisme, òg hjulpet frem av lokalet, som med sin kjellerstemning skaper en følelse av å være i en annen tid – hvor man er ung, dum, eventyrlysten og forelsket. En så ren følelse at den nok kun er å finne i fantasien, men lell, en seier for Astronomies.

I introduksjonen til siste låt, Sunflower, sjarmerer de med et plutselig humoristisk innfall, “Dere finner oss på Spotify, og Tinder”, sagt foran et publikum bestående av mor, far og slitne bransjefolk med en snittalder på gode 50. Låten kan vokalisten informere om at ble skrevet da bandet ble dannet, i 2016, er improvisert og ikke senere revidert. Låta er en bra studiolåt, men fortsatt innavla-bikkje-under-traktor live-kvalitet. Garasjerock-viben blir likevel dratt helt tilbake til det originale 90-tallet da det ene medlemmet forsvinner ned i publikum for å klimpre litt på gitaren.

Powered by Labrador CMS