R(ytmete)N(eo)B(lues)

Han kommer på scena, og med ett slår trommisen og saksofonen an tonen i åpningslåta “Klatre”. Låta har til sin fordel en sjarmerende lyrisk drakt, med gode metaforer til Oslos nye yndlingssport, klatring. "Glatt sten, tar sjanser, mange her har gått litt for fort, nå har de kramper".

Videre blir publikum godt kjent med Makosirs sortement av playbacks, hvorav brorparten for lytteren utvilsomt vil lyde kjent. Likevel har Makosir en formidlingsevne, sjarm - for ikke å nevne den Soft Flora-stemmen - som harmonerer over gjennomsnittet godt med trommene og saksen, og redder en inn fra en mulig kjedsommelig død.

Makosir klarer ikke helt å “klatre” opp til den tekstlige ambisjonen som åpningslåta la til rette for. Tekstene går over hodet på meg, til fordel for en myk, mumlete stemme. Under rap-delene er dette dobbelt synd, fordi jeg skulle likt å få med meg hva han følte for å si. Noterer meg heller et lite ønske om tydeligere fremføring.

Kontakt med et publikum, som hovedsaklig består av media-bransjen, hvor det enten smøres vaselin på kameralinsa (sjukt å gjøre, folkens), eller iherdig kaster inn notater på smartskjermen, er ingen enkel sak. Likevel er det her Makosir og co briljerer. Når RnB-kompis og med-bylarmer William Gamborg slenger seg med på låta “Holder igjen”, så kan ikke det samme sies om publikum. De er med. Williams lyse og smidige stemme svarer perfekt Makosirs lavere leie. En seanse med den tekniske feilen som forårsaket at de måtte dele mikrofon, viste at de òg kan ha det gøy - uten at dette gjør annet enn å løfte konserten ytterligere.

Okey, så saksofonen, som forøvrig ikke er å finne i Makosirs studiomatriale, sammen med en ekstremt dyktig trommis, er det som bærer konserten i sin helhet. Og sammen med Makosir maler de det som kan komme til å bli Norges rnb-fremtid, så fremt live-gefühlen tas med hjem i studio.