Gjennomført ironi i glitter og bass

Smerz har lenge vært en anerkjent elektronikaduo i Oslo, bestående av Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeldt. Selv har jeg vært så treig at jeg ikke har hørt om dem før i vår. Jeg vet ikke om jeg har levd under en stein eller hva som er galt med meg, men etter at jeg oppdaget dem har jeg raskt skjønt hvilken posisjon de har i Oslos kulturscene. Med sin catchy, bassdrevne sound og emosjonelt utilgjengelige analyser av hvordan det er å være mislykket, pen og både over og under gjennomsnittlig intelligent, treffer de flere enn bare meg. 

Inne i den mørke festsalen må vi vente en stund før det skjer noe. Smerz er ikke redd for å bygge opp spenningen, og det tar en liten stund før duoen inntar scenen. Som to høye, mystiske skikkelser sniker de seg ut foran rosa, glitrende frynsegardiner som henger som dekor bak dem. Glitterforhenget og de enkle, gule scenelysene gir assosiasjoner til en budsjettert skoleforestilling fra niende klasse. Det kler Smerz og deres nonchalante estetikk. Ikke nok med det; en vindmaskin skrur seg på samtidig som den seige, drømmende musikken slik at håret til Catharina Stoltenberg blåser bakover som om hun er en superstjerne. 

Stilrent og tacky

«Big city life» er tredje låt som spilles og publikum kjenner den igjen umiddelbart. Den er mer rytmisk enn «Dreams» som spilte før. Flere begynner å så smått å danse. «My IQ low, and my shoe heels high» synger Smerz. Selv om denne linjen beskriver en lengsel etter å være ung og dum, lurer jeg på hvor mange i salen som faktisk relaterer. Publikumet på denne konserten virker nesten unormalt ansvarlige. Det er sjeldent jeg har sett en så konsentrert gjeng. Selv med ølglass i hånda er de stille og lytter intenst til de mer balladeaktige låtene. Salen glitrer av forventning, i stil med glittergardningene.

Både musikalsk og visuelt er estetikken frekk, men alltid smakelig og kontrollert. Hovedsakelig drives musikken fremover av fengende bassriff. Samtidig hører vi naive pianolyder fra keyboardet. Det er akkurat som om jentene tar oss med inn på soverommet sitt der de tilfeldigvis har lekt seg frem til noen melodier de tenkte var kule. Og det er akkurat her Smerz skaper magi. Den innadvendte attituden sammen med de kule, dype bassmelodiene og trommer skaper noe stilrent og tacky på samme tid. 

Ironiens svar på Britney

Vekslingen mellom de mer upbeat låtene og de seige balladene er behagelig og lett å følge. Musikken går som bølger gjennom rommet, skifter mellom de rolige og lengselsfulle bunnene til de mer sassy toppene. Både på «Feisty» og «You got time and I got money» begynner flere å danse og synge til musikken. Diskokulen i taket skaper skoleballstemning, og alle i rommet ser plutselig litt mer løsslupne ut. Når «A thousand lies» kommer på, omfavner Smerz den ensomme lengselen i musikken sin, til trøst for kalde, unge hjerter.

Smerz spiller kun låter fra sitt nyeste album Big city life, og selv om flere av låtene er ukjente for meg, er de så suggererende at det ikke gjør noen ting. Både publikum og Smerz selv virker fengslet av forestillingen. 

Ikke før konserten er ferdig henvender de to jentene seg til publikum. De presenterer bandet og annonserer at de skal spille en aller siste låt. Det er noe med det at hele konserten er så gjennomført som gjør at bandet bevarer mystikk og autoritet på scenen. De er for kule for publikum.

Smerz har en egen barbie-dokke-ironi, eller som en ironisk Britney Spears. Og kanskje er det derfor de treffer de intelektuelle løkkabaddiesene så godt: Bak alle smarte, akademiske unge gutter og jenters ytre finnes det alltid en indre drøm om å være dum og uansvarlig.