Du blir ikke en helgen av å være på venstresiden

I episoden om drapet på Charlie Kirk i NRK-programmet Urix, forteller en rørt Tove Bjørgaas om hvilket fenomen det er for amerikanerne at norske politikere gratulerer hverandre med en klem. Men i kjølvannet av årets valgkamp, må vi erkjenne at dette ikke er noe vi kan ta for gitt. For i større grad enn før opplevdes det som om politikerne ønsket å sverte sine motstandere, heller enn å kommunisere egne løsninger. 

Om trenden skyldes meningsformidling gjennom sosiale medier fremfor redaktørstyrte medier, eller at vi bare er en del av en internasjonal trend, er jeg ikke sikker på. Men én ting vet jeg: Selv om usaklig språkbruk i valgkampen toppet seg med Listhaugs påstand om at AUF-lederen er en notorisk løgner, er ikke akkurat venstresiden helgener heller.

For det er kritikkverdig hvor moraliserende retorikken til venstresiden til tider kan være. Winston Churchill sa en gang: «Den som i sin ungdom ikke er radikal, mangler hjerte. Men den som i sin alderdom ikke er konservativ, mangler forstand». Denne ideen har satt seg. Likevel er dette til dels tegn på noe godt: Politisk engasjement kan komme fra solidaritet med mennesker på flukt, mennesker som har mindre enn en selv, og for generasjonen etter oss. Men baksiden av mynten handler om at de med andre perspektiver enn venstresiden selv, anses for å ha dårligere moral. Dette stemmer ikke, og kan føre til at mange kanskje ikke tør å peke på følgende rosa elefanter: 

For det første er det luksuriøst å kunne bry seg om klima. Hele problemet med klimakrisen er jo at grønn omstilling er ressurskrevende: man må ha nok ressurser. Dette gjelder for husholdninger, og det gjelder i statsbudsjettet. De mest katastrofale følgene av menneskeskapte klimaendringer rammer mennesker langt unna oss, noe som kan resultere i at det for flere er vanskelig å bry seg nok – spesielt om egne grunnleggende behov ikke dekkes. Det betyr ikke at de er egoistiske, eller at de ikke tror på forskning.

For det andre finnes det reelle eksempler på gründere i oppstartsfasen som sliter med å betale formuesskatt. Man kan stille spørsmål ved hvor utbredt problemet er, men det er ikke en myte. Dagens Næringsliv kunne i desember skrive om Simon Laugsand i Abel Technologies, som beskattes av eierskap i eget selskap, selv om dette ikke er penger han har liggende. Å foreslå at det kan gå an å justere deler av skattesystemet for å gjøre det lettere for sånne som ham, betyr ikke at man ikke bryr seg om å bekjempe fattigdom.

Og for det tredje har ikke Norge lyktes med integreringen for alle innvandrere alle steder. Dette har bydd på utfordringer som hele landet ville tjent på at vi løste. Det er ikke rasistisk å påpeke det, og det betyr ikke at man ikke mener at alle mennesker fortjener å leve i trygghet og frihet.

Jeg tror at mange opplever å bli beskyldt for mangel på moral,for eksempel ved at de ønsker ulikhet og fattigdom, eller frasier seg ansvaret for menneskeskapte klimaendringer, når de peker på disse rosa elefantene. Å bli ilagt holdninger vi ikke har, er noe av det mest provoserende mennesker opplever. Det er som en oppskrift på å skyve folk lengre unna seg politisk. Og denne opplevelsen av å bli tilskrevet dårlig moral tror jeg er en betydelig, og forbigått årsak til polariseringen i det politiske ordskiftet, og kanskje samfunnet generelt. 

Poenget mitt er ikke at man aldri skal bruke moral i argumentasjon for politiske standpunkt, men jeg mener at måten vi snakker til, og om, politiske meningsmotstandere er noe flere av oss må bli mer bevisste på. Min oppfordring til alle med stemmerett, er å anta at politiske motstandere også er gode mennesker – for de aller fleste er jo det. Dette perspektivet er viktig for å finne gode løsninger sammen, gjennom samarbeid, fremfor steile fronter.