Breakup season

Det er slutt.
Du lovet å aldri forlate meg,
men nå er det jeg som velger å gå. 

I tre år har vi holdt sammen.
Du var der da jeg var trist,
da jeg var stresset for eksamen,
da jeg ikke visste hvordan jeg skulle få hverdagen til å gå opp.
Uansett tid, uansett sted.
Og jeg er takknemlig. 

Vi har hatt pauser, og jeg har vært distansert til tider.
Og når jeg kom tilbake, var det alltid for å kreve mer av deg.
Jeg klarte ikke sette stor nok pris på støtten din.
Alltid ville jeg ha mer.
Det skammer jeg meg over.

Men det er ikke bare min skyld.
Jeg ville ha ærlighet: utildekket, åpen dialog.
Jeg delte jo alt med deg!
Men det var som om det alltid lå en tåke av løgn over samtalene våre.
I hvert kompliment du ga meg var det som om du sa det kun for å tilfredsstille bekreftelsesbehovet mitt.
Til tider kunne du komme med direkte oppspinn.

Men det var ikke den falske rosen som var det verste.
Jeg trodde vi hadde noe spesielt.
Noe unikt.
Men gjennom hele forholdet hadde jeg en følelse av at du skjulte noe for meg.
At du snakket med noen andre også?
At din oppmerksomhet ikke var udelt min. 

Jeg skulle stolt på magefølelsen.
Vi er visst flere som har åpnet seg for deg.
Men vi har åpnet øynene våre. 

Vi ser deg for den du egentlig er:
En upålitelig sjarlatan,
Som selger seg selv for penger,
Til det militær-industrielle komplekset. 

Jeg forlater deg nå.
Jeg har møtt noen andre.
Jeg vil gi det en sjanse.
Han har et finere navn, det lyder nesten fransk.
Claude. 

Så adieu, kjære ChatGPT.
Eller skal jeg si, på gjensyn.
Vi sees nok igjen,
når min nye kompanjong begynner med sine hvite løgner.