Frustrasjoner og høydepunkter

Det er alltid spennende når en av de største artistene innen en gitt sjanger bestemmer seg for å tråkke ut av komfortsonen og prøve noe nytt. Et vågalt steg mot strømmen kan endre hele elvens bane og omforme musikklandskapet rundt. Det kan argumenteres for at en slik endring var det KingSkurkOne, produsentduoen Chingo og plateselskapet Mutual Intentions så for seg med for Fornøyelser og Hånelser, med beskrivelser av albumet som «banebrytende» og at det «utfordrer grensene for hvordan hip-hop kan høres ut». Det er riktignok sant at prosjektet skiller seg ut i det norske raplandskapet, og forhåpentligvis inspirerer det flere artister til å prøve nye ting, men albumet klarer ikke holde interessen oppe i dets 28 minutters spilletid.

For å starte med det positive, så har albumet en sterk sonisk identitet takket være produsentduoen chingo, som står for all produksjon (med unntak av remiksen) og henter tungt fra britisk klubbmusikk, men med den såpeglatte norske produksjonsverdien. Produksjonen er trygg, men effektiv, og byr på dansbare og lekne trommer, fengende melodier og en dyp, rumlende bass som legger et flott grunnlag for Skurken, som for det meste klarer å gjøre seg selv komfortabel på instrumentalene, eksempelvis med singlene som ble sluppet i forkant.

«Bjerkebanen» er den beste låten jeg har hørt av ham, og er en humoristisk refleksjon rundt gambling og ulike måter desperasjon etter penger manifesterer seg, ikke ulikt gangsterpersonaet vi har blitt kjent med gjennom de ti årene han har sluppet musikk. «Det er sant» starter med et forrykende førstevers og fengende, repetitivt refreng som spiller til sjangervalgets styrker. Det andre refrenget presenterer det som dessverre blir albumets største problem.

KingSkurkOne har som sagt bevist ved mange anledninger at han er en dyktig rapper, med humoristisk ordspill og en god evne til å finne lommer å rappe på over diverse typer beats. Problemet som oppstår på dette albumet er at han insisterer på å bruke en lavmælt og tilbakelent stemme på så mange av sangene at det gjør det nærmest umulig å forstå hva han sier når han skrur opp tempoet på rappingen. På introduksjonen, «Fornøyelser og hånelser», høres det ut som han rapper gjennom sammenbitte tenner, mens han på «Liker deg» og «XC60» virker trøtt og uinteressert. Lars Vaular viser at den rolige rappingen kan fremføres på en klar og tydelig måte på «Vet hva du vet», som gjør det enda mer ironisk at Skurkens siste vers på albumet starter med at han sier «På tide å våkne opp». Det er både frustrerende og lite engasjerende å høre på i lengden, og oppfattes som mer likegyldig enn kult.

Annet enn singlene, virker dessverre ikke mange av sangene ferdigutviklede for meg. Med et mer fininnstilt fokus og færre sanger kunne dette vært en flott EP, men det er ikke nok kvalitetssubstans for et helt album. Sjangerblandingen viser seg å fungere best når KingSkurkOne matcher produksjonens energinivå, som jeg håper vi kan se både han og andre gjøre snart.