Mannen er den nye kvinnen

Hva er en mann? Det motsatte av en kvinne, skal vi tro manosfæren. Kvinnen ser seg i speilet og drømmer om barn. Menn spiser kreatinpulver og investerer i bitcoin. Forskjellene mellom kjønnene både er naturlige og normgivende, lyder logikken. Ironien ligger i at selv om manosfæremennene hevder å være interesserte i hva det vil si å være mann, bruker de uforholdsmessig mye tid på å snakke om kvinner og hva vi «egentlig» ønsker oss, nemlig en selvbergende alfahann med muskler fra antikkens Hellas. Det er dette idealet menn skal tilpasse seg, og noe paradoksalt har skjedd: Manosfæremannen anno 2026 har gjenoppstått fra en mørk avkrok av internett og er i ferd med å bli den nye kvinnen.

Den misogyne ideologien underlegger nå mannen, det antatt overlegne og sterke kjønn, de samme kroppslige og utseendemessige idealene kvinner lenge har møtt. Det er ikke lenger nok å adlyde kultidolet Jordan Petersons onkelaktige råd om å rydde opp på rommet sitt og være sin egen sjef for å bli en «ekte mann». En bølge av unge menn er blitt disipler av manosfærens nye posterboy, Clavicular, en 20-årig internettfigur som går til ekstremene for å optimalisere utseendet mest mulig gjennom såkalt looksmaxxing. 

Fenomenet, som her til lands er frontet av tiktokeren Ravn Østhagen (19), har fått sensasjonell omtale. Og jovisst er det rystende at unge menn deformerer ansiktets knokler med hammer og knyttneve for få skarpere kinnbein, men er det egentlig noe nytt? For kjære kulturalarmister: Velkommen til virkeligheten. 

Kvinnelige påvirkere har nemlig postet «my 5 A.M. morning routine» og videoer om hvordan man kan slanke seg til (et for de fleste genetisk umulig) mellomrom mellom lårene siden 2011, uten at det er blitt et begrepsliggjort som et ekstremt kulturfenomen av den grunn. Parallellene til manosfæremennenes regimer er tydelige: Det er militærdisiplin over treningsrutinene. Hudpleien har uendelige trinn. Forstyrrende relasjoner finnes ikke, for hva er vel omsorg mot kroppens kapital.

2000-tallets heroin chic Kate Moss’ utsagn «nothing tastes as good as skinny feels» realiseres nå i Claviculars avståenhet fra å bruke belte i frykten for at midjen skal se bredere ut enn den er. Nå er det mannen som skal filme seg selv for kvinnens og markedets blikk. Dagens manosfære dyrker med andre ord klassiske, feminine paradigmer, bare med ekstremt maskulint fortegn.

Forskjellen er imidlertid at der de uskyldige produktivitetsjentene på Youtube kamuflerer rovdriften av kroppen som «feminint velvære», sier manosfæren rett ut at looksmaxxing er en bedre innvestering enn å ta utdannelse, finne seg lønnsarbeid og kjempe seg opp via det etablerte.

Løsningen blir å melde seg ut av systemet og innad mot seg selv som mann. Det er som om flere menn først nå har oppdaget at kjønn ikke er noe man fødes som, men noe som blir til gjennom en lang, mudret prosess i retning av samfunnets forventninger. I takt med at kjønnsrollene er i ferd med å myknes, er dagens menn omsider tvunget til å forstå seg selv som mennesker og ikke som kjønn. Mange aner ikke hva deres referansepunkt er, og ender i en forvirret krise over mannens betydning i møte med den moderne verdens følelseskrav.

I mangelen på retningsgivende holdepunkter i dagens omskiftelige virkelighet, er det kanskje ikke så rart at noen lar seg lokke av fascistiske fantasier om fortidens maskulinitet.

Manosfæren er et uttrykk for menn som panisk leter etter mannen, og er derfor like mye et kjønnspolitisk fenomen som et symptom på et feilslått økonomisk system. 

Som et resultat av århundrer med kvinnekamp har kvinner, i motsetning til menn, et vell av feministiske foregangskvinner som forteller oss at vi er noe annet enn objektifiserte kjønnsroller. Men i stedet for å tilby menn det samme og minimere kjønnets betydning, forsterker vi den ved å grave oss dypere fast i undertrykkelsens algoritmer på internett.