Kult å være «ukul»!

En performativ mann er en som tilpasser seg et nøye gjennomtenkt «image». Dette «imaget» vektlegger gjerne progressivisme, emosjonell sensitivitet og intellektualisme – men oppfattes verken som genuint eller autentisk. Oppførselen blir sett på som utført for sosial validering, spesielt fra kvinner.

Samtidig som dette internettfenomenet har sprunget frem, har også «cringekultur» de siste årene vært omdiskutert – og jeg mener begge fenomenene er to sider av samme mynt.

De henger sammen gjennom å dømme andres forsøk på synlighet og engasjement. Cringekultur gjør folk til latterobjekter gjennom å «straffe» små feil, mens performative merkelapper mistenkeliggjør, og plasserer personer inn i binære klasser: ekte eller falsk.

Vi måler og dømmer hverandre til enhver tid, og holdes slik i sjakk gjennom disiplinering. Det skapes frykt i å prøve, noe som får folk til å trekke seg unna engasjement, selv når intensjonen er god. I det siste har jeg for eksempel hørt at noen opplever det som flaut å drive med aktivisme. Men hvor teit er du ikke om du melder på noe slikt – eller står der i din Hugger-ryggsekk og klager på at andre prøver ut en ny stil.

Poenget mitt her er ikke å feire alt blindt, for herlighet, det er virkelig noen performative menn der ute! Og det er faktisk ganske kult, morsomt og kanskje nytt at en generasjon som våres er så selvironiske.

Men kritikk bør alltid være konstruktiv. Altså veiledning framfor forakt, og oppmuntring framfor avvisning. Og hvis vi ønsker en verden mer fargerik og spennende enn en verden der alle er grå og like, der ingenting nytt noensinne blir skapt – inkludert endring, så bør vi heller dyrke og legge til rette for en kultur hvor det er kult å prøve.