Trøtte gutter sprengte lokalet

Klokka er kvart på elleve en fredag kveld, men det virker som om de tre gutta i Dancing the conga nettopp har stått opp – eller er på vei til å legge seg. Et inntrykk som blir understreket av de tilsynelatende pysjlignende antrekkene til bandet og de to nattkjolene som i et fåfengt konseptuelt håndkast ble hengt opp før konserten.

Det er ikke guttas feil, men tiden har det med å skape assosiasjoner det er vanskelig å bli kvitt. Med capsen plassert og hengslete rygger, slår frykten inn for at det er softboys som har lurket seg tilbake fra det forrige tiåret.

Sant nok er det gutter med følelser, men ikke til forkleinelse – for Dancing the conga er urovekkende gode. Så gode at de også gjør skam på meg, siden jeg nå for første gang innser hva et variert lydbilde virkelig er. Her er ingen låt en repetisjon av den forrige, og fordelt på de tre medlemmene telte jeg rundt ti forskjellige instrumenter og lydverktøy – som alle fikk skinne.

De er likevel ikke unntatt regelen, for som de fleste konserter med litt tempo og volum, har teksten det med å drukne i kaoset. Heldigvis byr lydbilde på flere tolkningsmuligheter, slik at man får handling og spenning. Sånn som når trommene fyrer av skudd på låta “Carry my umbrella like a gun”, eller vokalenes paranoide trekk.

Og i det synther, vrengte gitarer og autotune lader revolveren, er det noe distré utrykket til guttene og nattkjolene for lengst glemt. De roper alle tre i mikrofonen, korer hverandre mens de slider strenger og tramper på pedalsett.

“Neste låt handler om britisk politikk”. Og ikke bare handler den om det, den forvandler deg om til en brexit girl som vandrer mens asfalten legges av bassen, og de få ordene jeg plukker opp, sammen med den skjøre vokalen, hinter til en regjering som har spilt fallitt. Med et så formidlingsdyktig lydbilde går det greit at artikulasjonen forblir i lydteknikerens skjærsild.

Ved siste nummer har jeg allerede konspirert om at gutta har blitt inspirert av Beatles og David Lynch sitt opplegg med transcendental meditasjon – og som lyn fra klar himmel sier de at bandets forbilde er Paul McCartney. Så klart! Softboyens episenter. Og han kan stolt lene seg tilbake, og sende stafettpinnen videre til supersmitterne Dancing the conga.