Kjærlighetssorg fra en sårbar barbiesjel

Ibsen møter oss i foajeen, ikledd boblejakke, bobleshorts, en blond parykk og solbriller. Vi blir tildelt hver vår badeball med gullglitter inni. Hva skjer? Distré leder han oss inn i salen der vi blir plassert i opplåsbare badebasseng.

Mens vi blir bedt om å kaste badeballene til hverandre, gjør han seg klar til å “begynne” forestillingen. Metainngangen fungerer godt og etablerer en nærhet mellom Ibsens karakter og publikum. Vi blir med ett dratt inn i hans rotete og nære plastikk-univers.

“Imagination, life is your creation” og “life in plastic, it's fantastic” hviskes inn i ørene våre. Plutselig ringer “Barbie Girl” av Aqua i hodet mitt. I tillegg drar Ibsen assosiasjoner til Barbie når han legger seg ned og beveger seg rundt med helt stive armer og bein.

Boom. Mørkt i rommet. Klassisk overgang i samtidsdansen. Vi ser ingenting før et mystisk lys tennes. Han har festet lyslenker rundt kroppen sin under boblejakken, og han virrer rundt igjen.

Etter å ha surret rundt en stund, stopper han opp foran oss og drar ned glidelåsen på boblejakka, og viser stolt og sårbart frem brystet fullt av lyslenker, akkurat som om bevegelsene sier “nå skal jeg åpne hjertet mitt for dere”.

Plutselig får Ibsen liksom støt fra lyslenkene, blir kastet vekk fra det han begynte på og vrir seg febrilsk rundt på gulvet i spasmer før lyslenkene slipper tak i han. Endelig. Han gjør et nytt forsøk på å brette ut sin sårede barbie-sjel. Nå kommer kjærlighetssorgen.

Og slik enhver ektefølt kjærlighetssorg fra et 14 år gammelt jenterom må føles, føler Ibsen den ut i full ironi til noe som minner om 2000-talls RnB-låt.

Det er forløsende, gjenkjennelig og idiotisk. Ikke minst når den distanserte sangen bryter fullstendig, han gir seg hen til sine følelser og skriker “fuck you” som om han mister det helt. Virkeligheten i plastikk var kanskje ikke så “fantastic” likevel.

Likevel, når det blir litt nært og litt mye, går han raskt videre og løsner på stemningen med en såpeboblemaskin som han bruker til å sprøyte såpebobler på oss, liksom for å dekke over det han nettopp gjorde.

Helt til slutt setter han på såpeboblemaskinen på full guffe og spiller av en lyrisk versjon av “Barbie Girl” før han forlater rommet. Igjen sårbart, ironisk og idiotisk. Selv om impulsene går i alle retninger, er forestillingen gjennomarbeidet, lett å følge, kreativ og smart løst.

Oppsummert er Plastic Fantastic en forløsende fest full av ironi og idioti. Forestillingen tematiserer også ensomhet og å føle seg rar og annerledes, selv om kjærlighetssorg ligger som den røde tråden. Ibsen forstår uansett at det innimellom er lettere å dulle teit kjærlighetssorg, ensomhet eller hele sitt lille liv inn i plastikk når alt blir for stort og dumt til å kunne tas alvorlig.