Smuk shoegaze i Oslo
Selv blokkfløyte var kult da den danske undergrunnsartisten Fine inntok Oslo. Med iscenesatt distanse viste hun at det går an å være både kul, fengende og oppriktig på én og samme tid.
Jeg innrømmer det glatt: Jeg er stuck i et dansk, innspist indiehull og kommer meg ikke ut. I dette hullet finnes sfæriske, indie-folkartisten Fine, som i forrige uke spilte på utestedet Trekanten i Oslo. Fine er en del av den introverte, lengtende og primært kvinnelige københavnerscenen bestående av artister som blant annet Astrid Sonne, Smerz og ML Buch. Alle er utdannet fra det Rytmiske musikkonservatoriet, remixer hverandres låter og har skapt en karakteristisk lyd som jevnlig opptrer på Spotifys spilleliste «cph+», et uunngåelig intenventar for alle som insisterer på å være trendy på Nørrebro.
Popularitet til tross, Fine står selv for både komposisjon, produksjon og innspilling av det eteriske lydbildet sitt. Men er Fines henslengte mystikk først og fremst et skalkeskjul for en pretensiøs DIY-estetikk som ikke fungerer live?
Tusind tak
Nei, skulle bandet hennes vise da de uten forvarsel gjorde en stille entré på Trekantens røykfylte scene. Fines melankolske melodier er forunderlig vakre, rå og dypt personlige når de er på sitt beste, men også søvndyssende og anonyme når de kjører på repeat. Heldigvis spilte Fines band så skarpt at det ikke krevde flere ord enn et enkelt «tusind tak» for å holde på publikums oppmerksomhet denne kvelden.
De første numrene fløt sammen i en meditativ ramse som var like bedøvende som den var behagelig. «You kiss me like a stranger», sang Fine med sin delikate Mazzy Star-lignende vokal. Gitaren opptrådte skiftevis med countryfisert twang som på «Losing Tennessee», eller med drømmende slackerfuzz som på låtene «Coasting» og «Big Muzzy». Særlig på ’Remember the Heart’ ble de presise gitarslagene levert så herlig langsomt at publikum ble slått ekstra hardt tilbake i stjernehimmelen da de endelig traff brystkassa. Til og med blokkfløyten fant sin naturlige plass som live-erstatning for Fines bløte synthstrøk i «Days Incomplete».
Se på meg!
I likhet med resten av «cph+»-segmentet har Fine en tendens til å glane ned i gulvet når hun opptrer, og vil nok gjerne assosieres med den såkalte shoegaze-sjangeren som oppsto på 90-tallets alternative rockescene. Opprinnelig kom uttrykket av at lydeffektene var så avanserte at gitaristrene ble tvunget til å se ned på pedalene sine, men i dag kan man vel så gjerne mistenke at formålet er å dyrke et kaldt og utilgjengelig uttrykk.
Virkningsfullt ja, men man blir fort lei av uengasjerte opptredener i lengden. Etter å ha sett mang en konsert med innadvendte «cph+»-typer som er for kule for musikkens eget beste, hadde jeg egentlig bestemt meg for å kravle ut av indiehullet og heller se konserter med artister som faktisk interagerer med publikum.
Forhåndsdefinerte følelser
Men under Fines tilstedeværelse rakk jeg aldri å fordufte inn i meg selv, for både bassgitaristen og trommeslageren leverte noen medrivende variasjoner som uten større anstrengelser drev musikken fremover. På enkelte numre fikk publikum til og med nesten lyst til å danse. Men bare nesten, for hver gang hoftene gikk fra svaing til svinging, ble vi trukket tilbake i Fines underspilte og melodramatiske indre. Selv om blikket hennes ganske visst var festet enten i gulvet eller et sted langt bak publikums ansikter, skapte hun bedre resonans med publikum enn hva noen av de andre “cph+”-artistene klarer til sammen.
Bak Fines kjølige uttrykk fornemmes en lengsel etter noe som er nært og ekte, en inderlighet som viser seg bare akkurat nok til at opptredenen ikke faller sammen som en konstruert klisjé. I et storbyliv der følelser og intimitet ikke lenger utspiller seg som spontane eller dypt menneskelige erfaringer, men snarere som iscenesatt autensitet på et nøye regissert datingmarked, er det nettopp en slik oppriktighet kulheten trenger.