Kanskje Norge hadde hatt godt av litt kanselleringskultur

Provosert over overskriften? Flott, da har jeg i hvert fall fått oppmerksomheten din. Når du allerede er fyrt opp blir du kanskje enda sintere av dette: 18. april i år skriver NRK om en renholder i forsvaret som jobber på militærleir. Hun blir invitert til badstuen av sjefen, er ukomfortabel og holder klærne på. Han kler av seg. Senere varsler hun om hendelsen sammen med en annen renholder som selv har opplevd at samme leirsjef har kommet inn på rommet hennes og prøvd å kysse henne.

De blir tatt på alvor og sjefen mottar noe så ekstremt som litt refs. I saken er renholderne anonyme. De «frykter konsekvenser i arbeidslivet hvis de står frem offentlig». Ikke lenge etter hendelsen blir sjefen forfremmet til oberst og refsen forsvinner. Høres historien kjent ut? De siste årene har vist mange lignende tilfeller fra det norske forsvaret. I mellomtiden har forsvarssjefen sagt ting som «det er for unyansert å si at de har en ukultur». Tja, could have fooled me.

Men hei, det er dårlig gjort kun å nevne maktmisbruk og trakassering i forsvaret, heldigvis har man mange flere eksempler i Norge. Seks år etter den første #metootweeten får vi stadig servert historier om overtramp, seksuell uønsket oppmerksomhet og så videre. Husker vi Khioprofessoren som fikk sparken etter å ha bedrevet seksuell trakassering i mange år? Flere hadde varslet om han over lang tid, men ble ikke tatt seriøst før i kjølvannet av Metoo.

Eller hva med da Liv Signe Navarsete, tidligere leder i Senterpartiet, mottok tekstmeldingen: «Vi har lyst på fitta di» fra en toppledergjeng fra samme parti. Gutta krutt hadde tydeligvis vært på en litt fuktig hyttetur ,og mange år senere har ingen tatt ansvar for den upassende meldingen. Enda mer sjarmerende er det at to av disse mennene nå er statsråder. Er det dette skattepenga mine går til?

Felles for alle disse historiene er følgende: Det er mange med makt som kjenner til episoder med overtramp, men velger å ikke gjøre noe med det. Ukulturen ligger i at de som egentlig skal ta ansvar, i stedet lukker øynene eller til og med belønner dem som bryter reglene. Vi trenger en endring i denne kompis- og beskyttelseskulturen. Gutta backer, men som Øverlands udødelige ord sier: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Vi kan ikke ha en ti stille-kultur hvor medlemmer av et av Norges største partier sender en slibrig tekstmelding til lederen sin uten å få konsekvenser. Og hva med de som sier ifra? Tenk å samle energi og krefter til å melde fra om tydelig maktmisbruk fra en sjef, for å så se at han får en enda høyere stilling ikke lenge etterpå. Hva gjør det med tilliten til systemet og ens egen selvtillit?

Og før du sier at dette er enkelttilfeller fra fortiden, la oss se på statistikken. Ifølge den ferske rapporten Trakasseringsbarometeret, fra blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet, har én av fem blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet på jobben de siste tolv månedene. Ikke overraskende er det kvinner, unge og minoriteter som er mest utsatt. Rapporten peker også på en såkalt «taushetskultur». Over halvparten av de som opplever trakassering eller uønsket oppmerksomhet varsler ikke om hendelsen. Så for å gå tilbake til der vi startet, kanskje ville Norge hatt godt av litt mer kanselleringskultur.

Dette infamøse begrepet skaper frykt for å si og gjøre akkurat det man mener. Men hadde det egentlig vært så ille i noen sammenhenger? Jeg synes ihvertfall vi lar folk slippe for billig unna. Jeg mener, come on. Giske er tilbake og Antonsen har søkt om støtte til å lage filmen «Blackface». Apropos menn med lite selvinnsikt, hvor mye mer respekt hadde ikke Senterpartiet hatt om noen av Trøndelag-herrene hadde innrømmet hvem som sendte fitte-meldingen? Vi tilgir dem som selv mener de ikke har gjort noe galt, og overøser dem med lange, sympatiske intervjuer, fornyet tv-kontrakt eller statsrådspost. Åpenbart skal vi som samfunn tilgi dem som gjør feil og gi folk nye sjanser.

Men før vi kan tilgi, må de som begår overtramp faktisk innrømme at de har gjort noe galt. Da holder ikke den typiske unnskyldning om at man er «så lei seg for at offeret oppfattet det på den måten». Det minste som bør kreves er en ektefølt beklagelse og handlinger som viser at man tar grep for å unngå at det samme noen gang skjer igjen. Jeg er lei av at kjipe folk med mye makt ikke er mer redde for å trakassere, komme med nedlatende kommentarer og jazze videre som om ingenting har skjedd. Kanskje vi hadde hatt godt av kanseleringskulturens såkalte gapestokk? Finn fram tomatene, så sees vi på Eidsvolls plass.