Russiske bøker brennes

Nedstøvede utgaver av Dostojevskijs Forbrytelse og straff står i bokhyller i utallige norske gutterom, og har gjort det i mange generasjoner. På øvre Blindern er det nærmest blasfemi å ikke ha en utgave liggende på nattbordet. For mange har denne boken vært inngangsporten til verdenslitteraturen og veien inn i de voksnes rekker, melankolien og evne til kritisk sans.

Men akkurat nå svever Raskolnikov, Anna Karenina og andre fiktive russiske menneskeskjebner rundt som små støvkorn over slagmarkene i Ukraina. De blir brent i kampen mot den russiske identitetspolitikken. Forlag i Ukraina har sendt tilbake 19 millioner russiske bøker. Ukrainere slutter å snakke det russiske språket og høre på russiske komponister.

Samtidig brennes identitetsbyggende ukrainske verk i Russland. Unge mennesker dør i kampene ved fronten, mens det kjempes en identitetskamp både i Russland og Ukraina, hvor Putin og hans krets bruker Tolstoj og Dostojevskij for å styrke den russiske identitetsfølelsen.

Det er derfor det nå er med en bismak at jeg nå skal skrive en bacheloroppgave om sovjetiske dikt, og at jeg som språk og litteraturstudent studerer det russiske. Men det er dermed også viktigere enn noen gang at Raskolnikov skal være allemannseie.

Tolstoj, Dostojevskij, Lermontov og Pusjkin er blitt Putins jokere og stolthet. Alle russiskspråklige forfattere har blitt innlemmet i Putins idé om «den russiske verden» – russkij mir. Ideen er at det finnes et større Russland, som rommer alle russiskspråklige nasjoner. Der inngår også all russiskspråklig litteratur. Slik har Putin nasjonalisert og politisert kulturen: Kultur er alltid politisk, men nå har den russiske kulturen blitt Putins kultur.

En slik aggressiv kulturpolitikk er fortsettelse av en langvarig russisk undertrykkelse av sitt naboland. På starten av 1700-tallet, under Peter den Store, fikk ikke ukrainere lov til å snakke sitt eget språk, men måtte snakke russisk. I et dikt fra 1845 oppfordrer Sjevtsjenko, dikter og Ukrainas nasjonalskald, allerede til løsrivelse og frihetskamp fra det russiske imperiet:

Kast av deres lenker!
Løsriv deres edle frihet
Fra tyrannens renker!

Som et land som har vært undertrykt av en stormakt i mange århundre, har den ukrainske litteraturen vært preget av søken etter egen nasjonalidentitet. Når de igjen ble invadert i 2014, og nå har mistet store deler av sine territorier til Russland, blir denne identitetsbyggingen enda viktigere.

At litteraturen brukes som identitetsmarkører i krig er forståelig, og i Ukraina sitt tilfelle har det en helt egen politisk slagkraft. Likevel kommer man ikke bort ifra at det å boikotte eller brenne litteraturen er med på å politisere den. Når Putin forsøker å male Tolstojs eller Dostojevskis verk inn i «den russiske verden», og gjøre det til sitt eget, er det viktigste vi kan gjøre nettopp å ta dem med i parken.

Putin har selv erklært Krig og fred av Leo Tolstoj som sin store favoritt. Men han er ikke alene om å ha latt seg trollbinde av Tolstoj. Mahatma Gandhi baserte mye av sin ikke-voldspraksis på Tolstojs filosofi og verk. Tolstoj var selverklært pasifist, og anså all krig som irrasjonelt. En stat som utøver vold mot sivile, er etter Tolstojs oppfatning en stat man skal reise seg opp mot.

Det er ikke vanskelig å se for seg hva Tolstoj hadde hatt å si om han hadde sett hva de russiske styrkene gjorde i Butsja nå et og et halvt århundre senere. Det at den samme forfatteren kan holdes nært hjertet til disse to mektige menn, som står på helt forskjellige sider av historien, snakker for seg selv.

Den russiske litteraturen får ikke eies av Russland. Den skal eies av oss alle. Dostojevskij er politikk, religion, filosofi, men mest av alt er det bøker som, gjennom samtale med leseren, lærer oss å tenke. Mikhael Bakhtin skriver i sin bok Problemer med Dostojevskijs poetikk fra 1929 om Dostojevskijs litterære polyfoni, som gir karakterene i hans univers egne tanker og refleksjonsevner. For Bakhtin er litteraturen en dialog mellom leseren og de fiktive karakterene. Hos mange av Dostojevskijs verk er han integrert i sine karakterer. Han er ikke en moraliserende forfatter, men en i konstant dialog.

Dette er jo nettopp hvordan han lærer oss kritisk tenkning, nesten hver eneste påstand i verket blir brutt ned i den neste replikken. De sosiopolitiske debattene som løftes i bøkene hans er større enn Dostojevskij og større enn den kulturelle konteksten verkene ble skrevet i – de eies av de litterære karakterene og forstås av leseren selv.

Selv skriver jeg min bacheloroppgave om den russiske poeten Anna Akhmatova, hvis dikt har lært meg om kjærligheten. Der Dostojevskij har blitt HF-guttens følgesvenn, har Akhmatova vært med på å lege mitt knuste hjerte. Det er nettopp denne evnen litteraturen har, som gjør at man aldri skal få lov til å la skruppelløse statsledere bruke litteraturen som politisk verktøy i krig. Derfor burde Anna Karenina få bli med i parken i sommer, og stå på bokhyllene i alle Norges gutterom i mange generasjoner til.