Jeg hater den frie pressen

En fin augustkveld kom jeg hjem etter å ha tatt et par øl med noen kompiser, og jeg fant min vanligvis svært sindige og glade romkamerat skjelle ut TV-en. Han så på Steinar Suvatne sin debut som programleder i Debatten. I vårt vennskap er det som regel jeg som brøler til skjermen, men nå var rollene snudd.

I debatten deltok AUF-leder Gaute Skjervø. Han måtte forsvare det ganske beskjedne standpunktet om at enorme mengder hat og dødstrusler på internett kanskje ikke er optimalt. Fyren som overlevde massedrapet på Utøya måtte praktisk talt ned på knærne og be redaktør Hans Rustad om å love at Document skulle skjerpe seg, det samme mediehuset som knapt lar han gå på rød mann uten at det blir ramaskrik. Rustad nektet, og Suvatne mistet all kontroll derfra. Plutselig var man i en debatt om høyresiden mot venstresiden, med krangel om statlig overtredelse, woke og ufølsomhet. 

Tanken som traff både meg er at man glemmer allmenn folkeskikk med en gang ordet politikk er en del av samtalen. Dette skjer ikke i et vakuum. Media presser på oss skillelinjer for å dra oss inn og gjør at vi fokuserer på fullstendig feil ting. Det blir en lagsport mellom høyre- og venstresiden. Et eller annet sted hadde jeg mistet fokus, og pressens algoritmer hadde informert meg om hvem jeg skulle heie på.

For eksempel, da Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)-leder Lars Barstad Løvold gikk av etter upassende meldinger til en 17-åring, gnidde jeg meg i hendene i skadefryd. Så avsluttet FpU etterforskningen, og plutselig satt Løvold på Debatten og diskuterte saken med en nå 18 år gammel Ingeborg. Jeg hadde lyst til å hoppe ut av vinduet. Document.no dekket ikke saken i det hele tatt. Subjekt forsvarte Løvold på spalteplass, kritiserte TV2s journalistikk og insinuerte en kanselleringskultur. Det er vanskelig å ikke mistenke at det er fordi konflikt selger. Det fikk meg til å lure: Hva om det var Skjervø som hadde gjort dette og ikke Løvold? 

Det er tross alt langt enklere å få folk til å klikke på «SE HVORDAN DENNE SIDEN REAGERER», enn på en nøktern gjennomgang av hva som faktisk skjedde. Dette reflekteres også i min hverdag. Når Liverpool slipper inn mål, blir jeg forbannet. Når Liverpool scorer, blir jeg sinnssykt fornøyd. Det er ganske enkelt. Jeg innså at jeg hadde mistet kontrollen over situasjonen. Jeg var plutselig ikke sint på Løvold for å være upassende. Nå var jeg heller forbannet på medier med tendenser mot høyresiden.

Jeg er på ingen måte for å sensurere stemmer som går imot narrativet. Demokratiet står sterkere når etablerte meninger blir utfordret, også når kritikken er ekstrem. Om man ikke kan stå for noe i møte med noe absurd, så står man ikke for det i det hele tatt. Det problematiske er heller at pressen, som den fjerde statsmakt, har gitt opp sitt aller viktigste oppdrag: å informere befolkningen om det som skjer i samfunnet på en nyansert måte. Det drar ikke klikk, og uten klikk drar det ingen penger. Pressen har blitt et fritt marked, og jeg er den idiotiske kunden.

Kanskje jeg er problemet og misforstår hva den frie pressen skal gjøre. Jeg trodde ikke pressen skulle fortelle meg hvem jeg skulle hate eller sørge for at alle konflikter får to like store sider. Den skulle gi meg nok informasjon til at jeg kan finne ut hva jeg faktisk mener selv. Det er vanskeligere å selge enn sinne, men det er nettopp derfor vi trenger den. Den frie pressen er fantastisk fordi den lar alle snakke. Problemet oppstår når det heller lønner seg å rope.