I ur-punkens ånd

Oppsettet er enkelt. Én gitar, bass og trommer, og en frontmann på rein vokal. Og med det settes rockemaskineriet i gang. Imponerende nok har det bergensbaserte bandet spilt inn plata live på en 4-spors kassettopptaker. Åpningslåten står i stil med bandnavnet, og er en opprocka versjon av Edvard Griegs «I Dovregubbens hall». Den begynner slentrende, men bygger seg opp med en nydelig sleskete og twangy gitarlyd som minner om Travis Good i The Sadies. Hvem skulle trodd Grieg funket på surfrock-vis?

Videre på plata er bandet mer «Jokkete» i uttrykket. Det er teksttungt, og ikke langt mellom artighetene. «Jeg går alltid og venter på helg og rus og jenter» og «livet er vanskelig, og rus er lett». Det synges om guttedrømmer oppå rå gitarriff. «Går rundt i gater, og hater de gutta jeg ikke har møtt». Det er proppfullt av energi og plekterbassen driver låtene frem og byr på fantastisk fine fraser. Det er alltid én øl til med dette bandet. 

De adopterer punkens gjør-det-sjæl holdning med enkel produksjon og tilsvarende lydbilde. De utstråler derimot hittil lite av det harde imaget. Men så blir det andre boller. «Sloss» har alle elementene av en god punkelåt. Det er simpelt: «Hvis du vil henge med oss, må du være med ut å sloss». Tekstlinja repeteres, og bandet drar på. Det er en fryd!

Med militante trommer begynner «Tonje Brenna». Her får bandet vist frem sin lyriske bredde. Dette er samfunnskritikk på sitt beste. Med sin politiske rocke-revolver skyter de i flere retninger. Mot Erna og Sindre, maktsyke og aksje-handlende politikere, og flaue TikTok-stunt. Tekstlinjen «De blir ikke straffet som oss når de stjeler» kan tenkes å gå ta et par seiersrunder i flere av oss studenters hoder. «Gå til geværet for demokrati, for alle med bakgrunn i ungdomsparti. De holder heller ikke tilbake når det synges «Politikerne burde klypes i armen, dø ikke for en som har vært på farmen».

Mot slutten av plata senkes tempoet, og vi får høre variasjonen i bandets repertoar. «Til Sunniva» er en vakker og fløyelsmyk kjærlighetslåt. Det er ungdommelig, rått og fengende. «Vi var begge i hver vår båt, kan du høre vannet skvulper? Kan du kjenne båten går? Vekk fra ensomhetens kulper, vekk fra ensomhetens år». «Skyfri himmel II» beskriver studentlivets lengsler. «Hva er det jeg søker i vennskap, sang og bøker? Utilfreds under skyfri himmel, utilstrekkelig evig vrimmel». 

«Mitt hvilested» er platas fineste låt, som tematiserer selvforakt, depresjon og tvil på seg selv. «Jeg er ubrukelig. Og så er jeg plutselig en mester, de feteste tekster».«For går det bra, kan det bare bli dårlig, er lykken oppnåelig? At livet er å lide må man deale med». På denne delen av plata viser de seg fra sin beste side tekstmessig.

Dovregubbens Tjall treffer en nerve i studentsjela. De rocker i ur-punkens ånd med et enkelt oppsett. Men gjennom den 17 (!) spor lange debuten sitter man tidvis igjen med sult etter et større lydbilde. Kanskje kunne de tillate seg et ekstra instrument? Uansett kommer plata som en sårt etterlengtet motvekt til overproduserte og grøtete indie-skiver. Det gledes til fortsettelsen!