Helt decent

Det er alltid stort å slippe debutalbumet, spesielt når man allerede er en anerkjent artist. Det er Elias Melkersen, mannen bak Fig Tape. Han vant P3 Månedens Urørt i april 2024, og var en av tre finalister for Årets Urørt. Siden 2022 har Fig Tape gitt ut singler og EP-er inspirert av det altoppslukende utelivet i Berlin. Dunkende bass, pulserende rytmer og klissete melodier har vært Fig Tapes byggeklosser, med en lofi bedroom-pop vri på klubbmusikk.

Med låtene som har blitt sluppet i forkant av debuten Forcefed Serenity, har Melkersen tatt en annen retning enn tidligere. Med knasende trommemaskiner og synthbasser bærer musikken preg av upolert singer-songwriter og 2000-talls rock; Forcefed Serenity ender opp med å lande et sted mellom klassisk FIFA-indierock, Dean Blunt og fest på en tysk kunstskole.

Gitaren er sentral gjennom skiva, fra første sekund på introlåten «Poison» til avslutningslåta «Things To Come». Albumets høydepunkter er låter som «Run It», hvor de eldre, mer syntetiske innflytelsene blandes godt med gitardrevet låtskriving. «Focal Point» høres ut som en låt skreddersydd for å være på lydsporet til et overdrevent og futuristisk skateboardingspill, med stemningsfulle riff, mørke synthbass og en overraskende gitarsolo. Låta «Hedgehog» er en deilig, funky låt som har fengende riffing, spennende produksjon, og en uimotståelig kul energi. «Take Me To The Altar» bæres av fantastisk god og energisk trommespilling.

Samtidig føles det som om Fig Tape lar seg rive litt for mye med av sjangerblandingen, og ikke alltid spiller på sine egne styrker. Fokuset på låtskriving og innflytelse fra rockens verden gjør det viktigere enn tidligere med en god vokal, sterke tekster og engasjerende sangstrukturer. Her har Fig Tape fortsatt et stykke igjen å gå. Dermed blir hverken produksjonen eller det musikalske gripende nok på flere av låtene.

«The Unbelievable», med komplimenterende feature fra vokalist Alvah, er et illustrerende eksempel. Den fremstår mer som en låtidé enn en ferdig låt. Den høres ut som en låt man har hørt 1000 ganger før. Det reddes heller ikke inn av kul produksjon. 

Mange låter på plata forblir gode ideer, uten at de bygges videre på og får en ferdig form. Albumet er fullt av kule øyeblikk og gode låter, men det er lite som gjør seg minneverdig, til tross for spennende produksjon og stilig estetikk. 

Fig Tape har et flott utgangspunkt for å lage noe ordentlig bra, men må skjerpe pennen sin for å få det helt til.