Kjærlighet koster

Jeg skulle egentlig lagt meg for lengst, for det er kvelden før første forelesning, men jeg klarer ikke legge bort boka om Leah. Hun vokser opp med en trygdet mor og en polsk far uten arbeidstillatelse, og det er lite kjærlighet å spore i leiligheten på Sletteløkka i Oslo. I stedet søker Leah bekreftelse gjennom tilfeldig sex, og hvert kapittel handler om et av hennes mange one-night-stands, flettet sammen med barndomsminner. 

Sex blir en måte for Leah å forsøke å fylle tomrommet foreldrenes manglende tilstedeværelse har etterlatt seg og driver handlingen fremover. Leah tror ikke gratis kjærlighet finnes, til tross for at ons nr. 3: «Kjartan, rekkehus på Disen» sier det. Leah mener derimot at kjærlighet koster tid, penger, og krever «en kropp som ikke er sliten av å bære på handleposer, malingsspann og et liv som har levd for mye». 

Jeg blir rørt av sårheten, det er som om Leahs fortellerstemme borer seg inn i meg og insisterer med alt sitt tungsinn og fortvilelse på å bli hørt. Språket er muntlig og rett fram, innimellom tamt, andre ganger eksplosivt, og morsomt. «Jeg reiste meg opp så fort at jeg fikk blodtrykksfall og sæden fossa ut og nedover beina mine og landa med et splæsj på gulvet (helt sant)».

Skildringene er tidvis vonde å lese, de er ærlige og rå. Det er forfriskende å lese om sex i skjønnlitteraturen som ikke er opphøyd til noe guddommelig. Det er ikke selve sexen som er interessant, men heller alt som forblir usagt. Alle gangene Leah godtar å bli behandlet som i en pornofilm, og alle gangene hun spiller med, selv om hun ikke har lyst.

Noen steder ville kapitlene hatt godt av å utbroderes, spesielt situasjonene der Leahs tanker står i stor kontrast til hennes handlinger. Når Leah drar til Danmark med en venninne og de ligger med hver sin danske på hotellrommet de deler, er det korte og presise språket på sin plass. Jeg skulle likevel ønske jeg fikk vite mer om hva som foregår i Leahs hode når både hun og venninnen er ukomfortable på grunn av guttene de ligger med, men slikt snakker de ikke om. Det er symptomatisk for vår tid der sex har blitt så frigjort at det nærmest ikke er lov å være ærlig om at man ikke nødvendigvis liker det porno-aktige skuespillet. 

Innimellom brytes kapitlene opp i figurdiktlignende avbrekk, som en side fylt av ordene «mamma», «pappa» og «meg» der mellomrommene mellom ordene tegner et hus. Det stykker opp teksten og virker malplassert. 

Noe som derimot fungerer er fotnotene. For eksempel der en grusom hjemmeabort forsøkes å begrenses til en fotnote, men renner over på neste side, breier seg ut og tar den plassen et slikt tabubelagt tema faktisk fortjener. 

De tilfeldige liggene gir mer avsmak enn glede, Leah orker ikke være til stede og vil heller være fylt av «vakuum», men fortsetter likevel i et umulig forsøk på å gjøre selvdestruksjonen konstruktiv. Hun trenger en klem, men har aldri lært å be om en. Det er selvransakende og hjerterått. 

Etterhvert mister Leah fotfestet, og handlingen flyter utover, hopper fra sted til sted uten overganger og det er som å være inni Leahs uorganiserte hode. Jeg heier på Leah, og håper hun lærer seg å elske, selv om jeg nå vet hvor dyrt kjærlighet er.