Demokratiets underfundigheter

Leder.

Fagutvalget ved Psykologisk institutt

I forrige ukes Universitas tas valgoppslutning og legitimitet opp til diskusjon. I forrige uke stiltes spørsmålene, og det var våre valgte studentpolitikere som sto for hugg. Men det er ikke bare studentpolitikerne som burde stille seg denne typen spørsmål. Vi har flere valgte posisjoner på universitetet.

Høsten 2007 skal det gjennomføres dekanvalg på Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV), og et nytt dekanat skal regjere de neste fire årene. Vi har det siste året sett flere eksempler på dekanvalg hvor flere kandidater kjemper om det høyeste vervet av dem alle; stillingen som dekanus på et fakultet ved et av de mest anerkjente universitetene i Norge. Det teologiske fakultet (TF) og Det humanistiske fakultet (HF) har gjennomført valg med medfølgende debatt. Den debatten og de diskusjoner som foretas rundt, veien videre, hva kandidatene kan tilby de ansatte (både vitenskapelige og teknisk administrative) og studentene som øverste leder av deres fakultet, er sunn. Diskusjoner og muligheter til direkte å påvirke en skiftende ledelse, er noe av det som er sterkt ved vår organisasjon. Men hva skjer så i en situasjon hvor det bare er én kandidat?

I en situasjon med bare én kandidat blir det aldri valg. Beslutningen tas formelt av fakultetsstyret, og velgerne får kanskje aldri den direkte kjennskapen til kandidaten som det de ville fått dersom en valgkamp hadde ha funnet sted. Om den kandidaten som foreslås er best, er dette kanskje ikke å anse som et problem. Men hva om det er flere kandidater, og én blir foretrukket av et så til de grader mindretall?

I dekanvalg benytter man seg her på universitetet av en valgkomité som tidlig starter sitt arbeid med å finne aktuelle kandidater til valget. Slik sikrer man at i hvert fall én kandidat stiller. En del andre faktorer spiller også inn, hvor noen er av en mer uformell karakter: Kjønn, institutt-tilknytning og faglig tyngde kan nevnes som eksempler på noen av de «egenskaper» som vurderes i tillegg til de rent formelle (instituttbestyrererfaring for eksempel). I valgkomiteen sitter det fire personer: To vitenskapelig ansatte, én administrativ ansatt og én student. Valgkomiteen har et relativt åpent mandat til å finne og vurdere kandidater, og fremme disse. Ved SV har denne komiteen i år, to måneder før fristen går ut (20. juni), kommet fram til at de bare ønsker å innstille én kandidat. Dette setter en effektiv stopper for en debatt der man kan ta opp hvilken retning fakultetet skal ta videre. Og per i dag ser det ut til at en debatt om fakultetet er akkurat det vi trenger.

Jeg er helt sikker på at det finnes minst én kandidat til, en godt kvalifisert en sådan, som etter min oppfatning har blitt forbigått og forsøkt undertrykt av valgkomiteen. Ved at valgkomiteen kun innstiller én kandidat, gir de den kandidaten et enormt forsprang i forhold til andre kandidater. «Du er ønsket» er signalet. Etter min mening er dette en særs uryddig framgangsmåte, og valgkomiteen legger på den måten kjepper i hjulene på eventuelle motkandidater. En motkandidat må dermed bygge opp sitt eget kandidatur i motgang. Denne vurderingen er gjort av et «representativt utvalg» og deres beslutning kan derfor bli meget veiledende i dette tilfellet.

Den demokratiske prosessen som skal finne sted er viktig. At denne prosessen bør være så ryddig som mulig er noe vi alle kan enes om. Demokratiet som prinsipp får seg her et kraftig skudd for baugen, og det bør en diskusjon til. Hvilken rolle skal en valgkomité ha, og hvordan vil vi at vår øverste leder skal velges? Jeg håper aller innstendigst at det melder seg flere kandidater, og at vi alle går i oss selv og gjør oss opp en mening om hvem, og hvordan, vi vil at vårt fakultet skal ledes. Det er tross alt velgerne som skal velge, ikke komiteer bestående av under en promille av den totale velgermassen.