Faller mellom to kinoseter

For en som har fått deLillos gjennom tåteflaska, og som ung mann på voksenlivets trapper, følte jeg meg som selve personifiseringen av filmens målgruppe. Jeg nynnet på sangene i en måned før jeg gikk inn i kinosalen; vel fremme sitret jeg i forventning da mørket endelig senket seg. 

Velkommen

Hovedpersonen Agnes (Sarah Francesca Brænna) har solbrillene på snei og fremfører et herlig poppet cover av deLillos  «Velkommen» i et bryllup, i det eksen hennes Daniel (Fredrik Ditlev-Simonsen) sniker seg inn døren. Agnes unnskylder seg i mikrofonen, går av scenen og inn på toalettet med sin venninne Emilie (Ada Eide). «Hva gjør han her? Jeg trodde han var i Berlin?». Minutter senere får vi en keitete monolog av Daniel på samme badeværelse, som tydeligvis fant seg selv på rave og nå er hjemme for å finne ut av ting. «Skal vi endelig bli sammen igjen?», spør Agnes venninnen med dådyrøyne når eksen har gått ut. 

Resten av bryllupet leverer Brænna knallsterkt som en full og håpefull Agnes, desperat etter å vinne Daniels blikk. Mens dette pågår sitrer jeg i stolen etter mer musikk. Skal noen her være tøffe i pyjamas? Er det kanskje «Kokken Tor» som er bryllypets catering-ansvarlig? 

Lyden av hverdagsliv

Å basere en film på tekstene til en gruppe som har perfeksjonert kunsten å sette ord på livets trivialiteter burde være en grei oppgave. DeLillos har skrevet tekst om nesten alt det kan skrives tekst om med livet som ramme, og med dette enorme kildematerialet som bakteppe er det ikke mangel på scener å la seg inspirere av, eller handling man kan få til å passere som noe inspirert av tekstene deres. 

I en film som omhandler et ungt menneske i kamp med naiv kjærlighet må jeg derfor spørre meg hvor det har blitt av mange av disse sangene og situasjonene de beskriver. Hvor er «Hjernen er alene»? Hvor er «Sveve over byen»? Og hvor er selve hverdagsangstens anthem, «Tøff i pysjamas»? I stedet blir vi servert trashmetal-cover av «Neste sommer» fra bandet Daufødt og «Kjærlighet» sunget schærlighet av Vinderen barnekor. Det er absolutt morsomt på sin måte, men føles som en mellomting mellom faktisk inspirasjon og et litt utilpasset lydspor. Litt mer fanservice til bandets trofaste fans, som det kommer til å være mange av i kinosetene, hadde gjort seg. 

Det er også nok av gode rockeband i landet, men bortsett fra Dafuødts bidrag og Kaja Gunnufsens (geniale) tolkning av «Finnes det en kvinne» er disse stort sett fraværende. Hvorfor i all verden er ikke Brenn. blitt spurt? Jeg håper og tror de var opptatt med sitt nye album. 

De musikalske høydepunktene leveres overraskende nok av hovedrolleinnhaveren selv, som i filmens vendepunkt synger «Glemte minner» så tårene spretter rundt meg. Også Daniela Reyes, ULD og No. 4 leverer gode tolkninger, og spesielt de to sistnevntes samarbeid på avslutningssporet «Suser avgårde», hvor arrangementet glir knirkefritt over fra folketoner til spretten pop er minneverdig. Helhetlig er det allikevel for lite variasjon i form og sjanger til at lydsporet innfrir. 

Verken dialogfugl eller musikkfisk

I tillegg er mange av partiene uten musikk svært sparsomt skrevet, og mye av dialogen må vike for det man må kalle nøling. Steinar Klouman Hallert som spiller … har åpenbart perfeksjonert konseptet komisk timing, men har foruten en seanse med Emilie foran en PC med dataspillet Sims nesten ingen replikker av substans hele filmen. Jeg skulle gjerne sett flere sider av dette supertalentet. Hovedpersonen virker også som hun har mye på hjertet, men uttrykker seg nesten bare med halvsetninger i hele filmens lengde. 

Filmens mangler til tross leverer den et realistisk portrett av hvordan det er å være ung i møte med voksenlivet, og når man halvveis ut i filmen forsoner seg med at karakterene ikke har noe mål om utvikling kan man lene seg tilbake og la seg imponere av Brænna. Hun er såpass overbevisende og interessant som Agnes at filmen aldri føles for lang. Også Ditlev-Simonsens portrett av en grusom eks uten selvinnsikt er fornøyelig frustrerende, og dynamikken mellom rolleinnehaverne er gøyal nok til at vi får håpe Rikke Gregersen gjør som hennes norske samtidige regissører og lager et ensemble-cast av denne gjengen. 

Totalt sett blir det allikevel verken nok deLillos eller menneskelig dybde for at dette skal være enten en musikkhyllest eller en god dramafilm, og helheten faller mellom to kinoseter. Det er selvsagt lov å ville lage enkel og god underholdningsfilm, men når kildematerialet er tekstene til Norges kanskje mest folkekjære band er det ikke unaturlig at folk kommer med høye forventninger.