Alt fortjener ikke oppmerksomhet

For en uke siden tok jeg en kaffe med min mor, som skuffet sa at hun tenkte at demokratiet nå sto for fall. Jeg var enig med henne, vi diskuterte, og kom til slutt fram til at Trump og ytre høyre sin stadige større oppslutning beviste dette. Da jeg var på vei hjem spant tankene videre, og de landa på at demokratiet virker svakere enn før. Likevel mener jeg en ikke bare kan skylde på høyrebølgen. Mye av skylden hører hjemme hos «den fjerde statsmakt». Nemlig oss, pressen.

Først og fremst kjenner jeg en sterk sympati for de tradisjonelle mediene. Verden beveger seg for fort til at man har tid for samme gode research som man hadde før i tiden. Det som før var kjent som the 24 hours news cycle, går nå for tregt for den stadig mer brainrottede konsentrasjonsevnen vår. Leserne er avhengige av konstante oppdateringer, og disse bør være spennende. Det er alltid mer interessant å dekke de ekstreme hendelsene, og dermed kaste vekk et realistisk bilde av samfunnet vårt. Mediene skaper ikke denne utviklingen alene, men prioriteringene deres kan forsterke inntrykket av et samfunn i konstant krise.

Jeg tipper jeg får opptil 20 pushvarsler daglig bare fra NRK, og for å være ærlig så gidder jeg ikke lese noe av det. Det konstante presset gjør at jeg blir mindre og mindre oppmerksom, jeg blir mer og sliten, og jeg leser derfor færre og færre nyheter. Mediene pusher for mye på «viktige» saker, men et større problem er måten de dypper føttene i det tabloide. 

Problemet er ikke at mediene dekker konflikt, kontroverser eller tvilsomme aktører. Problemet ligger heller i at oppmerksomhetsøkonomien systematisk belønner det ekstreme fremfor det virkelige. Da fremstår unntakene som normalen. 

I forbindelse med stortingsvalget i høst for eksempel, fikk Generasjonspartiet og Gyda Oddekalv trolig mer dekning enn alle de andre småpartiene til sammen både under og etter valgkampen. Hvorfor? Oddekalv sin politiske karriere skjøt fart da hun skjelte ut en 19 år gammel Frøya Sjursæther på Dagsnytt 18, og den andre kom da hun skjelte ut en 65 år gammel Jonas Gahr Støre på Guttas paneldebatt. Mediene fortsatte å rapportere om henne, nesten som å holde tritt med viraliteten hun opplevde på Tiktok, og partiet endte opp med 0,7% av stemmene – altså et av de større småpartiene. Her viste de tradisjonelle mediene at de var villige til å hore ut det norske demokratiet for flere klikk.

I dekningen av Epstein-filene har også mediene sviktet. Det føles som statlige eide NRK har konvertert til Se&Hør, og skrevet tabloide granskende artikler om kronprinsessen. Det som heller burde vært systemkritikk reduseres til sladder. Oppmerksomheten rettes mot navn og ansikter, ikke mot strukturer og ansvar. Det er dessverre gøyere å riste på hodet av Mette-Marit, Jagland og Rød-Larsen enn å innse hvordan systemet som vi kjenner det er råttent.

Samtidig blir det for enkelt å avskrive mediene som moralsk forfalne. Redaksjoner arbeider under tidspress, juridiske begrensninger og et reelt krav om å informere bredt. At dekningen tidvis blir overfladisk, betyr ikke nødvendigvis svikt i vilje, men i rammer som også demokratiet selv har skapt. Derfor er det desto viktigere at pressen tar ansvaret sitt på alvor.

 Når enkelthendelser blåses opp, når konflikt prioriteres over kontekst, og når det ekstreme gis mest plass, skapes det en offentlighet der det moderate og gjennomtenkte forsvinner i støyen. Demokratiet svekkes ikke bare av populister, eller ekstreme stemmer, men av en medielogikk som overeksponerer det ekstreme og undergraver offentlig oppmerksomhet. Mediene bør ikke la kontroversielle hendelser og nyheter forsvinne, men det er viktig å ikke overøse slikt med for mye spalteplass i beste sendetid.