Den lille mannen mot Stalins jernhånd

I To anklagere befinner vi oss i mellomkrigstidens Sovjet, styrt av Josef Stalins jernhånd. Et samfunn der takhøyden for å ta politiske fanger mildt sagt er lav. Vi møter den unge og naive juristen, Kornev. Etter å ha fått et brev skrevet i blod fra en fange dømt for kontrarevolusjonær aktivitet, drar han til fengselet for å høre fangens sak. Nede i en celle like motbydelig som den er kummerlig, forteller den gamle fangen Kornev at NKVD (datidens hemmelige politi) bruker tortur for å tvinge frem anklagelser og innrømmelser fra uskyldige borgere. Kornev drar til St. Petersburg for å ta saken til Sovjetunionens riksadvokat, Andrey Vyshinsky. Dette får store konsekvenser for den unge advokaten.

Byråktratisk inneffektivitet

Filmen består av et fåtall lange dialogscener, og transportetappene mellom disse samtalene. Transportetappene fungerer godt. Filmen tar seg tid til å følge Kornev opp trapper, ned ganger og gjennom St. Petersburg-byråkratiet, der han til stadighet møter mennesker som på en diskret måte forsøker å hindre ham i å ta sin sak videre. Disse scenene tegner et bilde av et forvirrende og strengt system, der mennesker reduseres til roller som handler ut fra rang og frykt, snarere enn medmenneskelighet og integritet. Det er også noe komisk gjenkjennelig i disse sekvensene. Mange studenter vil kunne kjenne seg igjen i følelsen av å bli sendt videre fra kontor til kontor, fra rådgiver til rådgiver, dypere og dypere ned i det akademiske byråkratiet. Heldigvis er konsekvensene mildere om man skulle trosse Ragnhild Hennum sitt regime enn Josef Stalin sitt.

Lange dialogsekvenser

Dialogene er få, svært lange og av varierende kvalitet. De svakeste samtalene fungerer kun for plottets del, uten å tilføre dybde til filmens tematikk eller gjøre oss bedre kjent med karakterene. Disse partiene er endimensjonale og repetitive. 

De sterkeste scenene er derimot flerdimensjonale og tematisk rike. Spesielt scenen mellom Kornev og den gamle fangen. Kontrastene mellom de to karakterene gjør scenen sterk.

Fangen er gammel, syk, nevrotisk og mørbanket. Kornev er frisk, har et barnaktig ansikt og går med jevne skritt og rak rygg. Fangen har ingen tro på systemet, Kornev har en naiv tillit til det. Utover å være et møte mellom klient og advokat, er det et møte mellom ung idealisme og brutal virkelighet. Hadde det ikke vært for den formidable slutten, hadde denne scenen vært filmens høydepunkt.

Fra fortiden, for nåtidenI sin negative kritikk av Stalins Sovjet stiller filmen et eksistensielt spørsmål: Skal enkeltindividet våge å stille et brutalt og gigantisk system til veggs? Her gir ikke To anklagere noen tydelige svar, den nøyer seg med et tragisk portrett av en som forsøkte. Slik speiler filmen dagens verdenssituasjon og menneskene som befinner seg i den – dette er filmens største bragd. Det gjør den, tross sine svakere partier, verdt kinoturen.