Det er nok Fosse nå

La meg begynne med å si at jeg ikke er så veldig begeistret for Jon Fosse. Han er absolutt en dyktig dramatiker med et fascinerende språk. Men jeg synes også han er litt kjedelig. Og det mistenker jeg at mange av regissørene som tolker ham under Fossefestivalen også synes. 

Biennalen DIFF, eller Den internasjonale Fossefestivalen, ble holdt for fjerde gang den 5. til 13. september. I samarbeid med Samlaget hyller Det Norske Teatret Fosses dramatikk, ved å sette opp egne Fosse-stykker, gjestespill av Fosse og enkelte verk av andre dramatikere. Forestillingene jeg har sett under årets Fossefestival bærer preg av å skulle være så nyskapende og kreative som mulig, i forsøk på å skille seg ut blant de mange tolkningene som har blitt gjort av vestlandsdramatikeren. Det framstår som et forsvar for at man setter opp så innmari mange Fosse-stykker.

Jeg synes oppsetningen av Einkvan illustrerer dette godt. Stykket, regissert av teatersjef ved Det Norske Teatret Kjersti Horn, hadde urpremiere i april 2024. Einkvan er en ganske fin fortelling om ensomhet og avmakt. Dramaet handler om to sønner og deres fedre og mødre som strever med å få kontakt med hverandre. Ubehaget og avstanden mellom karakterene forsterkes av at de alle er gjemt for publikum bak et slags plastforheng, og kun er synlige på to tv-skjermer. 

Flertallet av Fosses stykker handler om stillhet og avstand, både i språket og mellom mennesker. Einkvan er ikke et unntak. Måten stykket har blitt løst på passer derfor ikke spesielt godt til Fosses dialogstil. Den er ordfattig, og mye av meningen ligger mellom linjene. Derfor savner jeg å faktisk kunne se personene, enten de står overfor hverandre, eller er vendt vekk fra hverandre. Det ender egentlig opp med å ikke handle om noe annet enn avstanden mellom mennesker, noe som bare blir deprimerende. Slik kommer man til skade for å fjerne noe av det viktigste teatersjangeren tilfører litteraturen, nemlig ansiktsuttrykk og kroppsspråk. I forsøket på å tolke Fosse så kreativt som mulig har oppsetningen mistet det som gjør Einkvan til et veldig fint stykke.

Oppsetningen opplevdes for meg som litt symptomatisk på situasjonen til Fosses dramatikk i Norge. Fosse har blitt satt opp så mange ganger at regissørene føler seg tvunget til å gjøre noe helt nytt i hver oppsetning. Slik gjør de seg selv og verkene en slags bjørnetjeneste. 

Et annet eksempel er det tyske gjestespillet Der Name/Namnet, med regi av Kay Voges. Dramaet av Fosse hadde urpremiere i 1995, og settes nå opp som en tysk grøsser. Stykket har blitt satt opp nærmere 10 ganger i Norge, og har blitt en fjernsynsteaterproduksjon på NRK. Når så mange tolkninger har blitt gjort allerede, lurer jeg på om en tysk grøsservinkling egentlig kan tilføye noe særlig nytt. Jeg skjønner heller ikke helt hvorfor Fosse skal settes opp på tysk på norske teaterscener. Det alene er kanskje et tegn på at det er på tide å sette opp noe annet. 

Fosse er riktignok en veldig aktiv forfatter som publiserer nye verk kontinuerlig. Sånn sett er det berettiget å fortsette å sette ham opp. Men som noen som ikke er så glad i Fosse, syns jeg at det er vanskelig å føle at jeg ser eller leser noe nytt. Fosse har en veldig særegen og spisset litterær stil. Tidvis føler jeg at alt han skriver er resultatet av den samme gamle gubbes lek med språk. 

Festivalen gjør en glimrende jobb i å inkludere og heve nye stemmer i dramatikken. Den har til og med fått med Sophie Elise på lesesirkel av Morgon og kveld. Sånn sett er Fossefestivalen utvilsomt viktig for kulturnorge. Den klarer å gjøre et imponerende antall nytolkninger av Fosse. Men den peker også på at nytolkningene slutter å være interessante etter hvert, og at det kan bli litt for mye Fosse.