Glemte de at jeg er jente?

Kvinnehelse, åh du kvinnehelse. Kvinnekroppen er visst livets store mysterium. Så hormonell, så kompleks, så utrolig vanskelig å forstå. I hvert fall så lenge vi ikke prøver.

For noen måneder siden satt jeg og så på «Law and Order: SVU», nittende episode i sesong seks, og fikk en åpenbaring. Som forsvarstaktikk argumenterte en ung jente for at hun hadde drept moren sin i en sinnssyk tilstand, fordi hun har noe som heter PMDD.

PMDD er en ganske søkt forklaring på hvorfor du har drept moren din, noe «Law and Order» også kunne slå fast. Likevel ga det meg for første gang en helhetlig forklaring på hvorfor jeg er som jeg er.

Å ha PMDD (premenstruell dysforisk lidelse) betyr nemlig at man har en ekstrem form for PMS. At man i fasen mellom eggløsning og menstruasjon, den luteale fasen, opplever symptomer fra en lang liste som inkluderer depresjon, angst, utmattelse, hodepine, muskelsmerter, oppblåsthet, søvnforstyrrelser, humørsvingninger, sultforstyrrelser og selvmordstanker.

Selv hadde jeg gått et år uten hormonell prevensjon for første gang siden jeg var tenåring, og falt stadig lenger ned i et hull av ekstreme svingninger, nedstemthet og utmattelse.

Så, etter denne Netflix-serverte åpenbaringen gikk jeg tilbake til fastlegen jeg har hatt de siste årene. Som også mente symptomene passet så bra at hun trodde jeg enten var klar over at jeg hadde det, eller fått det avkreftet for lenge siden.

Jeg ble diagnostisert og satt på medisiner, som begynte å fungere og ga meg livet mitt tilbake på under en uke. En halv pille daglig, helt uten bivirkninger og styr. Det var så lett at det er til å le av. Men jeg ler ikke. Jeg er eitrende forbanna.

Hvorfor i aller varmeste Helvete, var de første som kunne fortelle meg hva jeg sliter med et 30 år gammelt TV-program?

Først som sist, dette er ikke en kritikk av fastlegen min. Hun hadde jo bare et fåfengt snev av tiltro til systemet av tidligere fastleger, legevaktsleger, psykologer, gynekologer og psykiatere jeg har sett gjennom ti år med symptomer, som aldri har fortalt meg om denne diagnosen eller forsøkt å stille den.

En samlestudie fra universitetet i Oxford publisert i fjor, konkluderer med at 1,6 prosent av kvinner og jenter globalt har PMDD. De skriver også at mørketall fra udiagnostiserte kvinner med passende symptomer kan tredoble tallet til 4,8 prosent. Hvis alle disse kvinnene ble like, unnskyld uttrykket, ubrukelige som meg, så blir samfunnskostnaden fort stor. Og unødvendig.

For i retrospekt er det faktisk såre enkelt. Jeg fikk psykologbehandling for typisk ungdomsdepresjon i tenårene, og vi snakket om at jeg hadde mye svingninger. Det ble «monitorert for mild bipolar lidelse», så vidt jeg kan huske fra en epikrise. Og da jeg fikk en annen type prevensjon tidlig i 20-årene mildnet symptomene, uten at noen stilte videre spørsmål ved det.

Hva om én person, fysisk eller psykisk helsepersonell, eller egentlig hvem som helst, hadde spurt meg «Merker du noe til om disse symptomene varierer med syklusen din?».

Når jeg graver i hvorfor jeg er så sint, er det her det stikker. Gjennom all analysen som har blitt gjort av min psykiske motstandsdyktighet, familieforholdene mine, tankemønstrene mine og vanene mine, var det ingen som stoppet opp for å spørre om det jeg slet med kanskje, bare kanskje, kom av noe kroppslig.

Ikke at fysisk sykdom er mer legitimt eller verdig enn psykisk. Men å takle psykisk sykdom handler mye om å behandle hodet på riktig måte, og når man gjør alt riktig og ingenting fungerer, er det lett å føle seg håpløst mindreverdig.

Man vet selvfølgelig ikke akkurat hva som forårsaker PMDD, det hadde jo vært så altfor meget, men det har et eller annet å gjøre med hvordan man reagerer på sine egne reproduktive hormoner. Det er lov å håpe på mer forskning på kvinnehelse fremover så man kan finne ut av det. Og så ser det ikke så lyst ut, når landet som huser noen av verdens fremste forskningsmiljøer på helse bygger ned og reduserer tilskuddene til forskning på kvinnehelse.

Men i mellomtiden må vi akseptere hvor mye vi ikke vet. Nettopp fordi vi kan så lite om kvinnesykdommer, må helsepersonell kunne ta høyde for at de kan forklare mer enn bare mensensmerter og vektøkning.

Jeg håper ikke at dette ble din åpenbaring om at du også har PMDD. Har du det, håper jeg du har fått hjelp for lenge siden. Men om det ble det, vær sint for at du fikk høre det fra meg.