Medisinen mot samfunnets oppløsning

Det er ofte slik at du må erfare ting selv før du virkelig vet. Du kan bli fortalt hvordan noe er, men før du selv har stått i situasjonen er du alltid litt i tvil. Blir du i tillegg fortalt noe som er stikk i strid med hva du selv har erfart, kan fort resultatet bli at du står enda stødigere ved din egen overbevisning. Konsekvensene av en slik tankegang er i verste fall at vi risikerer å miste selve fundamentet for samfunnet selv. La meg forklare!

Jeg trodde det å skulle reise på tur alene skulle være helt knall. Selvstendighet og trivsel i eget selskap var jo tross alt to ting jeg verdsatte høyt. Men etter å ha trasket rundt et par dager i Italia, slo det meg på valentinsdagen, omringet av folk som bar på roser, at jeg ikke var den fritenkende helten likevel. Hva jeg brått innså var at den uavhengigheten jeg hadde lent meg på var falsk. Hjemme kunne jeg alltid ta kontakt med noen – jeg var egentlig aldri alene. Det var muligheten til å veksle mellom å være sosial og være for seg selv som jeg egentlig satte pris på. På tur fantes ikke den samme kontrollen. Det er bare synd jeg ikke skjønte dette før jeg opplevde det selv.

Det fikk meg til å tenke på at om vi skal klare å leve sammen i et samfunn, er vi nødt til å kunne betro oss til hverandre om hverandres erfaringer. Det funker rett og slett ikke om vi skulle oppleve alt før vi gjorde oss opp en mening om ulike samfunnshensyn – tro meg! I stedet er vi nødt til å forestille oss andres situasjoner for å forstå både hvordan og hvorfor de tenker som de gjør. Det sosiale livet består kort sagt i et slags fortolkende arbeid, hvor vi prøver å dykke ned i menneskelige relasjoner som ofte er komplekse og fulle av historie og mening.

Men dette blir vanskeligere jo mer ujevne relasjonene mellom oss blir. Spesielt gjelder dette i hierarkiske relasjoner, enten det er mellom sjef og ansatt, politi og borger, eller mellom professor og student. I slike relasjoner behøver ikke den «mektigere» parten å ta hensyn i samme grad til hva den andre tenker – i kraft av deres posisjon kan de for å få det som de vil, bare gjøre som de vil. Resultatet er at fortolkningsarbeidet kun legges på den «avmektige» parten som må manøvrere seg omkring hva den andre tenker. Jo mer ulikt samfunnet blir, desto mer risikerer vi derfor å miste vår kollektive evne til å forestille oss hvordan andre har det, som er selve fundamentet i et samfunn!

Minn bønn til deg er derfor: Neste gang du hører noe du er fullstendig uenig i, legg inn en ekstra innsats for å forstå hvor argumentet kommer fra. Hvis ikke går muligens samfunnet i oppløsning!