Nei, OKSL er intet offer

«Det begynner å gå seg til. Svart eller hvit er ikke SÅ farlig lenger. Stadig flere gir i toleransens eller den gode apatis navn blaffen i om venner, fiender eller tilfeldig forbipasserende ligger med svarte, hvite eller begge deler.

Men store deler av befolkningen har fortsatt vanskelig for å forene det moderne samfunns stigende aksept for sex på tvers av rasene med troen på en Bibel der man ikke skal lete ekstremt lenge for å finne forholdsvis klar tale om den slags.»

Hva om Universitas’ leder av 16. august hadde begynt på denne måten, og videre stilt spørsmål ved om det var riktig av Kulturstyret «med nyoppusset diskrimineringsparagraf» å la være å bevilge penger til en organisasjon som hadde nektet å samarbeide med en hvit prest ene og alene fordi han eller hun var gift med en svart prest? Faktisk ville en slik leder vært utenkelig. Ingen hadde løftet så mye som et øyenbryn over Kulturstyrets avgjørelse hadde situasjonen vært slik.

Kristne organisasjoner er de eneste i samfunnet i dag (sammen med nazister og et par villfarne gamle psykologer, tenker jeg) som har en ideologisk begrunnet motstand mot homofile. Andre mennesker er også homofobe, men de har ingen klare (kvasi-)intellektuelle begrunnelser for det de driver med – og endrer erfaringsmessig raskt mening straks de møter homofile. En ideologisk overbygning vanskeliggjør derimot slik endring.

På den måten bidrar kristne organisasjoner – og da mener jeg ikke bare de som er imot homofile, men også de som respekterer de som er imot oss – til å legitimere homofobi.

Det er i dette perspektivet jeg synes det er litt merkelig at man faktisk klarer å fremstille det som et overgrep mot den kristne organisasjonen at den mister noen skarve kroner i pengestøtte.