Ellevilt eventyr om drager, sex og dragesex

På toppen av den veldig lange trappa til Scene 3 på Det Norske Teatret møter jeg en fantasytaverna med røde ledlys og plastrekvisitter. Her setter Only Slime, bestående av tysk-norske Tobi Pfeil og australske Claudia Cox, opp en spillinspirert og sjangeroverskridende fantasyopera. Pfeil og Cox spiller bikarakterer i stykket, i tillegg til å filme oppsetningen.

Dragonblood handler om Julie, hvis mor blir drept av en drage. Et radiostyrt gullegg klekker, og det blir født en annen drage, som blir torturert av en hekseduo i BDSM-kostymer. Julie møter Bård the bard, en slags narr med enorm penis. Han lærer henne å slåss med sverd, slik at hun kan ta hevn på dragen som drepte moren hennes. Et überblondt ektepar i vikingkostymer som tatt rett fra Festmagasinet, smir et et dragonslayer-sverd og sexy dragonslayer armour til Julie. Hun reiser til drageslottet for å drepe dragen. Der finner hun moren sin, som medgir at hun ikke ble drept — men reddet — av dragen. En sort pappmachedrage avslører for Julie at: «I am your father». Julie dør av sjokk, men vekkes til live av dragens magiske kraft, fordi hun har dragens blod. 

Stykket er preget av burlesk humor og gimicks. Heksene lager heksebrygg av dragens organer med en dildo som visp. Bård the bard introduserer seg som «internasjonal gullmedaljevinner flatearther i fekting». Julie synger hyperpoptekno, mens alle de andre karakterene slåss mot dårlig animerte skurker på storskjermen. Dragen vi senere får vite at er Julies bror, går ned på henne og smiler vått til kameraet. 

Noe av fjolleriet tar litt vekk fra handlingen. Det blir vanskelig å skjønne hvor man skal følge med, og hva som egentlig er poenget. Den første timen ble jeg veldig distrahert av heksene på en skjerm i hjørnet som torturerte dragen, mens det skjedde noe helt annet midt i salen. Handlingen er dessuten ganske vanskelig å forstå, fordi karakterene sier veldig lite og ting skjer veldig fort. Når man endelig tror at man begynner å forstå noe bryter karakterene ut i sang, eller begynner å simulere sex. 

Samtidig er stykket genialt — på sin egen sprø måte. Det har mange intelligente referanser til elementer fra det klassiske helteeventyret, spillverdenen, fantasysjangeren og nerdekultur. De logiske problemene i stykket kompenseres for ved at stykket er en parodi på seg selv. 

I tillegg er håndverket solid: Kostymene og rekvisittene er fantastisk morsomme, dialogen sylskarp og skuespillerne dyktige. Nynorsk, tysk og stoltenbergesque engelsk blandes på veldig komisk vis.

Det beste med Dragonblood er stemningen. Skuespillerne og publikum storkoser seg. Skuespillerne tvinger publikum til å delta, både i selve stykket og pausen. Jeg ble for eksempel klappet på hodet, matet med godterisopp og fikk holde i halsbåndet til en av vikingene. Den barnslige gleden og fellesskapsfølelsen gjør det hele litt magisk. 

Stykket beveger seg så langt unna teatersjangeren som det er mulig å gjøre på en teaterscene. Desentralisering av handlingen, logiske selvmotsigelser, parallelle hendelsesforløp og omfattende publikumsinteraksjon utfordrer den klassiske forståelsen av teatret. Stykket beholder likevel teatrets beste kvalitet: samspill mellom mennesker. 

Dragonblood handler mest om humor for humorens skyld og at publikum er med. Det er oppslukende, intenst og kjempemorsomt. Det er ingen dyp forestilling med et tankevekkende budskap om meningen med livet. Men det i seg selv er genialt nok.