De mektigste styrer skuta

Hvis de som har minst ikke finner en måte å si fra på, er det litt som å hviske i motvind – det skjer ikke så mye. Akkurat nå handler det om behovet for en mer rettferdig fordeling av midler til studenter og ansatte i universitetssektoren.

Da jeg som fersk og fattig masterstudent på IFIKK skulle til Oxford på en konferanse i religionsfilosofi, og ble fortalt at jeg kunne få en del av reisen dekket, var maksgrensen på 2500 kroner. Med andre ord: Jeg fikk kanskje dekket halvparten av kostnadene for reisen. Taket er nå på 3000 kroner i løpet av hele studieløpet som masterstudent.

Nå er jeg stipendiat på Det teologiske fakultet, og her er driftsmidlene på 15.000 kroner per år. Jeg har med det nesten fått dekket to turer, en gang til Birmingham og en annen gang til Oxford. Med en årslønn på 500.000 før skatt, billig bolig og å være 25 år gammel, er dette slettes ikke verst. 

Men ser man videre på denne ordningen, blir man forbauset. Fast vitenskapelig ansatte ved Det teologiske fakultet får 20. 000 kroner i driftsmidler per år. 

Med andre ord har de mektigste og best betalte ansatte langt bedre vilkår enn studenter og midlertidige ansatte. Det er åpenbart et system som opprettholdes siden midlertidige ansatte og studenter lar det skje, og siden de fast vitenskapelige ansatte styrer skuta mot det som passer dem best. 

Verdt å nevne er at det jo er ulike ordninger for hvert fakultet. Noen fakulteter har bedre ordninger enn andre. Studenter får for eksempel null støtte på TF. Men forskjellene mellom midlertidig og fast vitenskapelig ansattes driftsmidler er langt større ved Institutt for Statsvitenskap. Uansett er trenden at studenter, som er de mest økonomisk sårbare, får minst, etterfulgt av de mindre sårbare som får litt mer, og helt til de trygge og godt betalte fast vitenskapelig ansatte, som får aller mest. 

Det er åpenbart at dette er noe de fast vitenskapelige ansatte har bestemt på alle fakultetene. Det ville vært en god idé om midlertidige ansatte og studenter gikk sammen for å kneble de fast vitenskapeliges luksusmonopol. Løsningen er ikke nødvendigvis at de fast vitenskapelig ansatte skal få minst – selv om det gir mest mening, spør du meg – men at det i det minste bør være likt fordelt.

Hadde det vært slik, ville alle gruppene fått rundt 12.000 kroner hver per år. Det ville kostet de trygt sittende fast vitenskapelig ansatte niks, og ville vært et enormt løft for masterstudentene, samt et greit offer for stipendiatene ved mitt fakultet. Alternativt kunne studentrepresentanter og representanter for midlertidige ansatte gått sammen og gitt de fast vitenskapelige og godt betalte ansatte null. Deler man kaka på to på TF får man da 17.500 hver. Slettes ikke verst!